logo

nardus,

  • Du skulle vel ikke være en av hans disipler du også?

    Peter fornekterJesus«Men Simon Peter sto og varmet seg. Da sa de til ham: Du skulle vel ikke være en av hans disipler du også?» (Joh 18,25).

     

    Artikkelen er sakset fra Nardusbladet (NR 4 - 1994 11. årgang)


    Spørsmålet kom meget ubeleilig for Peter. Overrumplet og lammet redsel svarte han: «Nei, det er jeg ikke.» Skammer du deg for ditt forhold til Jesus og hans disipler? Mange har det slik og lider i sin ånd over sin egen feighet og hykleri. Hvor velsignet det er at noen kan rope et høyt JA, på det spørsmålet. Pris skje Gud, jeg er en av hans disipler! Frimodig kan de svare hvor og i hvilken sammenheng spørsmålet enn blir stilt. Hvem som hører på og hva enn konsekvensene blir, spiller ingen rolle. De kan si av hjertet: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.» Likesom Moses har de valgt: «... å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.» (Heb 11,25-26) Han forlot sin ærefulle stilling for å stå sammen med det foraktede Guds-folket, fordømt av alle.

    Jeg vil henvende meg til deg som ikke har denne frimodighet, og som ligger lavt i din bekjennelse. Egentlig er du en disippel og ønsker å stå sammen med de frimodige, men du våger ikke helt når det riktig stormer rundt sannheten. Og spørsmålet i teksten er ikke ukjent for deg. Du er blitt spurt av mange: «Er du en av dem – de fanatiske troende – de som tror på én Gud og døper i Jesu Kristi navn, og taler kirkesystemene midt imot?» Hvorfor antar de at du er en av dem? Kanskje av samme grunn som de antok at Peter var en av dem.

    Sett sammen med de andre disiplene

    v. 26: «... Så jeg deg ikke i hagen sammen med ham?» Folk følger med deg og ser dine bevegelser. De legger merke til hva du tiltrekkes av. Og hvorfor er du med i de møtene og lytter til den forkynnelsen, hvis du ikke hører hjemme der? Som trekkfuglene samles med sitt slag og sitter på tråden, sitter du side om side med dem du hevder og ikke å være en av.

    Språket

    «... Ditt mål røper deg» (Mat 26,73) Han sa nok ikke noe som av innhold kunne røpe ham. Holdt seg klokelig unna kompromiterende ting. Allikevel var der noe i måten å ordlegge seg på. «Det hjertet er fylt med flyter munnen over med.» Det du hører, når du er sammen med Jesus og hans disipler, preger din talemåte mer enn du aner. Kanskje bare det at du ikke sier: døpt i vann, men sier; døpt i Jesu Kristi navn er nok til å få dem til å stusse.

    Peter hadde forsvart Jesus

    v. 26. De hadde sett ham hugge øret av en av yppersteprestens tjenere som kom for å gripe Jesus i Getsemane. Du har også forsvart sannheten mot andres angrep. Det har blitt lagt merke til at du har tatt parti for de du hevder å stå utenom.

    Du må følge med.

    Peter var i yppersteprestens gård for å følge med i hvordan det gikk med Jesus. Han visste at han beveget seg inn på risikofylt område, rett i krigssonen. Sikkert prøvde han å oppføre seg som de andre, men de som fulgte kroppsspråket hans og ansiktsuttrykkene kunne se at han engasjerte seg og var bekymret. Øynene stirret mot døren der Jesus ville komme ut etter forhøret. I lyset fra kullilden kunne de se Peter når piskeslagene, knyttnevene og stokkeslagene traff Jesus, gjenspeiltes pinen i Peters ansikt. Og da hånsordene lød: «spå hvem det var som slo deg», var det som om spotten rammet Peter selv, der han satt så anonym. Er det slik med deg også? Du lider når urettferdigheten og forfølgelsen rammer de du hevder og ikke å ha noe med å gjøre. Du ser og hører hvordan sannheten hånes. Noe i deg ønsker så inderlig å stå fram og si: «Jeg er en av dem, jeg tror det samme!» Men så gjemmer du deg i stedet bort og gråter. I dragkampen om din sjel, vinner hykleriet. Du vet hvor du egentlig hører hjemme, og det underlige er at andre også vet det. Men du later som du er hjemme blant de religiøse fiender av evangeliet.

    STÅ FREM!

    Tiden er kommet for å stå frem. Bekjenn frimodig din tro på Jesus og evangeliets sannheter. Gjør felles sak med de disipler Jesus har i dag og kjemp for den tro som engang for alle ble overgitt til de hellige. Vær blant «de som følger Lammet hvor det går.» La ikke menneskefrykten holde deg i snare lengre, men løs deg fra båndene om din hals. Du er ikke under båndtvang og henvist til å ledes av andre menneskers meninger. Innta din frihet og frimodighet i Jesu Kristi Navn.

  • Elisabeth og Arvid - En Hilsen

    Bilde en-1

    Jeg sitter nå her i Vigrestad hjemme hos Elisabeth (32) og Arvid (46) og deres 3 barn: Joakim(8), Therese(7), Leander(2). Barna løper rundt her, de ser ut til å trives godt her ute på Vigrestad, de har fått seg gode venner her i nabolaget, forteller foreldrene. En god og fredelig plass for en barnefamilie å bo, vekke fra storbyens stress.

    De flyttet til Vigrestad i juni på grunn av utdannelsen som Elisabeth er i gang med nå. Det er en hyggelig familie fra Arendal som vi er blitt veldig glad i, og ser dem som en velsignelse fra Herren å ha her i menigheten. De begynte på våre møter i august når Hallur Sørensen var her og hadde møter. De har vært trofast med siden da. De bestemte seg så for å bli døpt, og ble døpt i Jesus navn den 14. september i et vann på Hommersåk av Jon Welo.

    De forteller begge to at de har gått på søndagsskole og fått noe godt lagt på hjerte som barn. De er glad for at tiden på søndagskolen gav dem noe grunnleggende i deres liv, og de er glad for troen på Jesus, som har skapt en søken i deres liv.

    Arvid er uføretrygdet og bruker mye av sin tid hjemme, lytte på CD-er, lese i Bibelen, lage mat og de ting som ellers kreves i hjemmet. Han har fra han var helt liten likt seg veldig godt ute i naturen og bruker litt tid til det, han liker også godt å ta bilder av fugler. Før han traff Elisabeth kunne han reise langt for å ta bilder av sjeldne fuglearter, men i dag er det mer sjeldent han tar bilder.

    Arvid forteller at han ble frelst på et møte i Filadelfia Arendal i 2007. Han begynte å lese i Bibelen, og Herren begynte å virke i livet hans. Arvid legger til at det ikke var noen veldig brusende opplevelse, men var heller en gradvis opplevelse. Han følte seg heller ikke helt knyttet til menigheten der, og var søkende etter en dypere forkynnelse. Han hadde tidligere fått en cd fra moren sin, en tale av Torkild Terkelsen, som han la vekk. Senere tok han den fram igjen. Når han lyttet til den var det noe i hans hjerte som sa: «dette er noe som stemmer, og føles rett». Og han begynte fra den dagen å lytte til den forkynnelse som vi har i Nardus. Elisabeth legger til at: grunnen til at de ikke begynte å gå på møtene i Nardus, var på grunn av at hun hadde lest og hørt så mye negativt om Nardus menigheten, av andre og på nettet.

    Elisabeth er født i Oslo, men flyttet til Arendal med moren sin, da foreldrene ble skilt. Faren ble boende i Oslo og er med i Maran Ata. En tid var hun med i Betel i Arendal, og hun har gode minner fra den tiden i menigheten.

    Som ungdom begynte hun og ruse seg, hun slet med angst, depresjon og følte seg ofte veldig alene. Hun sier at Gud har vist henne at bønn kan løse mye, og i dag er hun fri fra alt dette.

    Elisabeth ble så frelst i 2007, og da ble valget tatt - om å følge Jesus. Hun gikk til forskjellige menigheter, men følte seg aldri knyttet til noen av disse. Hun var med i en bibel gruppe, men var stadig på søken etter noe mer. Alle steder hvor hun gikk var det treenighets forkynnelse, men hun legger til at hun alltid har sett Gud som én, og at det måtte finnes noe mer, og noe som var annerledes, enn det hun hadde opplevd til nå. Hun sier at siden de kom med i Nardus, har de følt at det er her de hører hjemme, og har fått en større sikkerhet i frelsen og har hatt mye åndelig vekst.

    Elisabeth forteller at hun aldri hadde trodd at hun skulle få muligheten til å studere for å bli barneverns pedagog, og få hjelpe andre som er i samme situasjon som hun var i den gangen, og det at Gud kan snu det negative til det positive.

    De forteller at de traff hverandre på et psykiatrisk sykehus, hvor de begge var innlagt. De sier at Gud har sine veier, og som førte oss sammen og snudde våre liv så det kom noe godt ut av det. Og uten den tiden på sykehuset ville de nok aldri truffet hverandre og blitt den familien de er i dag.

    De sier all takk til Gud for at Han har ført dem til Nardus, hvor de føler seg velkommen, og er møtt med en sann Guds kjærlighet fra alle. Både her i menigheten og alle dem de traff på høststevnet(2014). Elisabeth og Arvid gleder seg å komme på påskestevne på Oggetun for første gang.

  • Intervju med Kristen Johansen

    GetAttachmentKristen er 59 år. Han er gift med sin vakre kone, Gunda. Hun har røtter i Sandnes. Noen av hennes familie bor der den dag i dag. De har 3 barn sammen. Høgni, som er 36 år. Tóra, som er 32 og Arnleyg som er 27.

    Kristen hadde en vanskelig oppvekst. Kom på barnehjem som liten gutt. Han frekventerte mellom barnehjem, pleiehjem og sitt barndomshjem. Han forteller at han visste ikke hva et stabilt hjem var, før han traff Gunda. Han fikk gode svigerforeldre. De traff hverandre når han var 17, og hun var 14. De har holdt sammen siden.

    Kristen var en mann som hadde interesse for handball. Som 16 åring spilte han i første divisjon, noe han holdt på med i 23 år. Han var også målmannsrepresentant for landslaget i ca. 20 år. Dette livet førte med seg mye drikking og festing. Men så i 1994, den 11.jan, kom en forandring i livet. Kristen ble født på ny. Det skjedde ikke på et møte, eller bøyd over en seng. Men i det stille og skjulte, om bord i et fly på vei til Danmark. Han skulle dit for å jobbe. Kristen hadde tilfeldigvis en bibel med, og den begynte han å lese i.

    Når han kom hjem igjen, begynte han å gå i en pinsemenighet i Vestmanna, som kalles: Saron. Der hadde han sin daglige gang til 2007.

    Kristen forteller…

    I 2008 ble jeg operert i skulderen og var sykemeldt i mange uker. I den perioden kom Arnleyg med mange opptak fra møtene. Hallur hadde en cd tjeneste og det ble gjort opptak fra møtene. Dem fikk jeg altså lytte til. Arnleyg var blitt frelst bare noen måneder før, og hun bidro til at jeg fikk åndelig mat gjennom forkynnelsen på opptakene. Det var forkynnelsen som bidro til at jeg begynte å tenke på livet mitt. Jeg var blitt åndelig sløv, men nå ble det vekket noe i meg på nytt. Høsten 2008 var Torkild Terkelsen på Færøyene, og jeg og Gunda ble med på møte. Dette var vårt første møte i Nardus. Jeg fikk være vitne til møter, jeg aldri hadde opplevd før. Disse møtene ga meg og min kone mat for ånd, sjel og legeme.

    I februar 2010 fikk jeg mulighet, sammen med Herborg, Knut og Hallur, til å reise sammen med Torkild til Afrika. Her fikk vi se og oppleve Guds arbeid og virke ut i fra en apostolisk tjeneste. I stor kontrast til alt det jeg tidligere forbandt med misjon. Det var en opplevelse uten like. Det ble også forkynt om dåpen i Jesu navn, og jeg ble overbevist. Daniel fikk døpe en hvit mann blant 27 sorte mennesker.

    Jeg har også fått være med på mange stevner på Oggetun. Som har bidratt til at jeg har kunnet ta flere skritt på troens vei. Jeg har også fått muligheten til å innlede møter, selv om dette har ført med seg noe nervøsitet. Men alt til Guds ære! Jeg er takknemlig for hytta som vi har fått satt opp på Oggetun. Den er vi takknemlige for.

    Hvordan opplever du menigheten?

    Jeg opplever at læren er ifra Gud. Og at denne menigheten er bygd med Guds materialer, derfor kan ikke Satan få makt over den. Jeg og min familie er godt og trygt forankret til Jesu legeme, som er hans menighet. Vekkelses møter og bibeltimer gjør min ånd og sjel godt, og det er et Amen i mitt hjerte. Jeg får også mulighet at vitne hver gang jeg er på møte. I mange menigheter gis det ikke anledning til frie vitnesbyrd. Nardus er mitt åndelige hjem.

    Er det et vers, som du vil dele med de andre?

    “Ja, i Jeremias 9.4-6 er et meget viktig og tankevekkende vers, og som alle må ta på alvor. Verset taler om ikke å bli veiet og funnet for lett. Les det kjære venner!

    Hilsen fra Kristen.