logo

sommerstevne 2015,

  • Tor-SteffenHanneStevner vi har i menigheten Nardus ser jeg på som en gave fra himmelen. De betyr mye for meg og for oss alle! Sommerstevnet 2015 var for meg ett godt og spesielt stevne. Det var et stevne som viste meg verdien i det å være i en slik stor familie som vi er! Det var et stevne som viste meg hvor utrolig privilegerte vi er som har dette stabile «hjemmet» Oggetun! Vi er en gjeng av brødre og søstre, unge og gamle, som kommer sammen for å gi å ta, hjelpe, å bli hjulpet, oppmuntre å formane, irettesette å rettlede. Og slik som Steffen Fevik også har skrevet så er det nettopp dette vi kan trenge hver og en av oss for å lappe sammen skuta som vi seiler med, og å gjøre den klar for nytt seilas i det store hav. Jeg har personlig kjent at formaning og irettesettelse kan være til like stor hjelp som oppmuntring! Før var jeg ikke så god til å ta imot irettesettelse, men Herren har gitt meg en ydmykhet som jeg setter stor pris på, og det å lytte kan være vell så viktig som det å tale! Alt har sin tid! Det handler egentlig litt om å ta det til seg på riktig måte, og å se at den bror/søster som talen kommer fra, taler dette i kjærlighet og som en rettledning i livet med Jesus.

    Jeg takker alltid Jesus for at han har satt stødige og stabile forkynnere og eldstebrødre ibland oss, dette betyr så mye for mange av oss. Og som vi synger, «De kommer fra stormfullt hav, de kommer fra tornfull vei, de kommer fra berg de kommer fra dal, de kommer o`gud til deg» (fra sangboken Seierstoner) Vi kommer fra forskjellige prøvelser, oppturer og nedturer hver og en av oss, men vi ønsker alle komme til Han! Og jeg tror nettopp dette med stevnene som vi har sammen viser oss en stødighet i det urolige hav som vi seiler på. Vi kommer sammen til noe trygt og stabilt, og man blir glad for å være en del av dette fellesskapet som har den samme bibelske tro.

    Vi har nå to barn sammen min kone Hanne og jeg. Vi har blitt en liten familie! Dette føles bra, men også prøvsomt! Jeg ser nå flere ting jeg ikke klarte å se tidligere og som jeg tror Jesus viser meg, dette er svært interessant. Noe som talte alvorlig til Hanne og meg under sommerstevnet i år, var at vi ikke skal finne oss i å sløve hen i forholdet til Jesus. Selv om vi har to barn og jobb og ta oss av, er ikke dette unnskyldning for at vi ikke kan bruke tid sammen med Herren! Dette handler mye om prioritering, og om hva som blir oss gitt når vi søker Ham. Men vi har begge stor tro på at om vi gir litt og litt, så blir det mye ut av det etter en tid!

    Vi står i en situasjon der vi skal bygge et hjem nå, til oss selv og våre barn. Og vi ønsker ikke bare å være oss fire, vi ønsker også å ha Herren inn i dette hjemmet vårt! Vi kjenner at om vi tar til oss litt av Herrens ord hver dag, hører på tale cd/leser bibelen, da vil dette gjøre store underverker i våre liv! Vår jobb er å pløye åkeren vår så ordet kan lande i god jord, så det kan spire frem frukt og vekster slik Herren Jesus ønsker. Dette kan vi jo også si om menigheten, stevnene og om Oggetun leirsted, dette er vårt hjem dere! La oss alle sammen være i bønn til Herren om at han skal være med i dette verk vi bygger sammen. Vi klarer ikke alt på engang! Men en stein om gangen vil gjøre store underverker over en tid. Og la oss alle jobbe med å holde god jord over menigheten slik at det som blir sådd bærer frukt. (Mat.13,4)

    Jeg ønsker Herren må gi oss alle styrken og troen på å ta opp vårt kors daglig og å se på han som er troens opphavsmann og fullender. Husk at det var på grunn av den «gleden» som var lagt foran Han at Han utholdt korset og ikke aktet på skammen. (Heb.12,2) Jeg ønsker dere alle mine brødre og søstre ett rikt liv i Herren, og takker Herren for hver og en av dere. På gjensyn! :)

    Mvh. Tor Steffen Berg Andresen

     

     

  • Linn Victoria Rasmussenintervjuer Daniela Simona Lezeu…

    Daniela-lezeuDet er snart tre uker siden sommerstevnet og inntrykkene har fått tid til å bearbeide seg. Jeg sitter sammen med Daniela Lezeu i hennes koselige hus på Roresanden utenfor Grimstad, og spør henne hva årets sommerstevne betydde for henne?...

    Ikke bare sommerstevnet men alle stevnene vi har i menigheten gjennom året betyr mye for meg. Jeg opplever varmen i det nære og gode felleskapet i ånden vi har, styrkes i troen, blir oppdatert på hva bibelen lærer oss om det vi tror på og den åndelige situasjonen.

    I fjor var du ikke på sommerstevnet…

    Jeg så meg nødt til å besøke mine gamle foreldre i Cabesti i Romania og var der i to måneder og hjalp til med arbeidet på gården, men hele tiden var stevnet i mine tanker og jeg savnet å være der.

    Du er jo oppvokst i en rumensk pinsemenighet. Er der noen forskjell på det du opplevde der og det du har møtt i Nardus?

    Selvsagt vil det alltid være en kulturell forskjell, men den rumenske pinsebevegelse har arvet mye teologisk tankegods fra den ortodokse kirke og det har hindret dem i å være åpen for mange av de sannheter jeg nå til fulle får oppleve i Nardus.


    Hvordan liker du den sang og musikkstil vi har, som mange vil stemple som umoderne?


    Jeg elsker de sangene som er født i ånden og som synges i ånden. Både den dybde det er i sangtekstene og den glede der er ved å slippe seg løs i åndelige kor og lovprisning skaper en atmosfære som jeg stortrives i.

    Denne gangen hadde du også besøk av din far…

    Ja, han også gledet seg over stevnet og deltok selv med tale på misjonsmøtet. Vi bodde sammen og stelte mat sammen og han ble kjent med mange nye Nardus venner. Han var også glad for å se tre av sine andre barn og to barnebarn på stevnet.

    Hva gjorde sterkest inntrykk på deg under stevnet?

    Det er vanskelig å svare på, men ikke minst det å se flere mennesker bli døpt med den dåp som har vært praktisert av apostoliske kristne helt siden første pinsedag. Det gleder meg også å se alle de unge som blir grepet av ordet og ånden.

    Hva ser du nå frem til?

    Som jeg nevnte tidligere er jeg glad i alle stevnene og gleder meg til høststevnet på Vinstra og de faste møtene i lokalmenigheten, men før det ser jeg frem til gruppereisen vi skal ha til Færøyene.


    Har du et ord fra bibelen som du vil sende til dine venner?


    Hebreerbrevet 10,24-25 "Og la oss se til hverandre for å tilskynde til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen pleier å gjøre, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at Dagen nærmer seg."

     

     

  • Sommerstevnet 2009 (2)Jeg sitter nå sammen med Rune Klavenes og stiller han noen spørsmål knyttet til sommerstevnet. Han har vært med på alle stevnene siden han kom med i Nardus i 1988, og er en av dem som har bygd sin egen hytte på OGGETUN leirsted.

    Synes du sommerstevne i år var forskjellige fra de andre årene?

    Vært stevne er forskjellig, men vi opplever fortløpende å bli ført dypt inn i Guds ord, og vi holdes løpende orientert over profet ordets oppfyllelse.

    Ut over det med forkynnelse hva betyr stevnene for deg?

    Vi kommer fra vårt lille lokal-menighet, og møter flere hundre søsken i troen – det er klart at dette styrker fellesskapets bånd. Og i dette møter vi ingen generasjonsmotsetninger – unge og eldre stortrivdes sammen.

    Du har jo fått tildelt en meget krevende oppgave. Under stevne arrangeres det en spennende fotball kamp hvor eldste brødrene utgjør det ene laget mens yngste brødrene er det andre og du, Rune, er kommentator?

    Ja, og jeg legger mye forarbeidet i å gi hver av spillerne karakteristiske navn, som slegga Sagli, og kula fiskå. Etter kampen leder jeg seremonien med overrekkelse av vandrepokalen fra OGGe Champions league. "Og etterpå har vi den store grillfesten hvor vi er glad for å se mange gjester komme. Her har vi også friluftsmøte med vitnesbyrd, sang og musikk.

    Hvilken betydning tror du OGGETUN vil ha i tiden som kommer?

    Som det eneste stevne sted for det folk som elsker den apostoliske forkynnelsen og kjempe for den tro som en gang for alle ble overgitt til det hellige, vil OGGETUN ha en enorm betydning. Og vi ser at flere og flere ønsker å bygge hytte der for seg og sin familie og tilslutningen til møtene har økt fra år til år.

    Har du en hilsen å sende til Nardus sidenes lesere?

    «Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro.» (1.joh. 5,4) Dette sier også Peter i sitt første brev (1,5): «Dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.»

    Daniela Simona Lezeu
  • IMG 3780Jeg har lyst til å bringe et innlegg om mine inntrykk gjennom nå snart 10 år jeg har fått gleden av å være med i Nardus menighet.Og ikke minst mine inntrykk av sommerstevnet dette år 2015. Bare Gud selv kan se mitt innerste hjertets takknemlighet ved at Han ved nåden for 10 år siden ledet meg inn i denne apostoliske menighet. Disse årene er årene som i mitt liv har betydd mest for meg. Mye forkynnelse har jeg lyttet til om hvordan Gud teimer hendelser og opplevelser gjennom trengsel og prøvelser ned til den minste detalj.

    Fra jeg ble frelst i 1981 og frem til i dag ser jeg Guds nåde i hvordan mange veier er krysset og mange grøfter er prøvd. Jeg ser Herrens plan hvordan den eller den veien ble tatt for å nå fram til nettopp den gate eller vei som Herren ville jeg skulle inn på. For en mektig Gud vi har! For en uendelig visdom Herren har! Da er det godt å vite at jeg en dag fikk nåde til å overlate mitt liv i Hans hender og at jeg fikk se mitt liv håpløst fortapt og trengte frelse for min sjel.
    Nåden gjorde at det var ikke meg som ville til Herren, men Han fant meg. Hvorfor meg? Hvem er jeg annet enn at jeg er den mest elendige blant dere alle!
    Jeg er vel den som Herren sist skulle utvelge seg til å være Hans barn. Men Han har utvalgt meg av nåde og jeg må uten å forstå det bare akseptere at herren gjør det Han vil. Jeg takker Gud for Nardus og hver og en jeg er blitt kjent med gjennom disse årene. Gjennom disse år har Herren knust meg til støv gjennom sin kjærlighet.
    Han har vokst og jeg har avtatt.

    Han har tuktet meg med kjepp og støttet og trøstet meg med sin stav – pris skje Gud! Han har latt meg gå fra seier til seier gjennom harde kamper gjennom bønn og innvielse innenfor tronen. Hvor ofte har jeg ikke forstått predikerens bok og samstemt klaget hvor elendig alt er. Men når jeg er som lengst nede og Herren synes langt borte så rekker han meg sin kjærlige hånd atter en gang. Han er der alltid selv når jeg ikke ser Ham!

    Takket være forkynnelsen vi har i Nardus har jeg fått se at prøvelser, kamper, trengsler har formet meg og jeg ville ikke vært det foruten. For gjennom dette er jeg blitt styrket i tro og kjærlighet til herren Jesus Kristus.

    Vanskelig, ja umulig er det for meg å komme utenom å nevne kjærligheten jeg har til broder Torkild, og selvsagt også søster Solveig, som begge er mine åndelige foreldre, og som Gud virker gjennom. Forstå meg rett for jeg glemmer ikke alle de andre forkynnere i menigheten som Gud har gitt budskap å bringe.Men jeg har disse årene nesten daglig kontakt med broder Torkild. Hvor mange ganger jeg har vært hjemme hos dem og ikke en gang har broderen unnlatt å ta meg i lære om Herren og holdt utallige bibeltimer for meg. Jeg forstår ikke hvorfor Gud viser meg denne vidunderlige kjærlighet! Jeg er bare takknemlig!

    Man kan gå i hvilken som helst menighet foruten Nardus hvor predikanten tar fram et vers av Bibelen og man kan straks ane hva der vil bli talt. Slik er det ikke i Nardus! Her har predikanten fått budskap av Gud gjennom bønn og innvielse og fått åpenbaring i stadig fornyelse.Det er så herlig å gå på møte med en forventning og en undring over hva Herren kommer til å bringe i dag? Det er for meg et så spennende kristenliv.
    Og alle vennene Gud har gitt meg og gleden ved hvert sommerstevne og andre samlinger og vite at jeg er i en menighet hvor den eneste sanne forkynnelse bygget på klippen blir oss forkynt. Her er jeg hjemme – pris skje Gud!
    Og den trygghet jeg kjenner hver gang broder Torkild taler hvor han med visdom og kunnskap beviser bibelens ord og hvor nøye han tar ordet. Og er det ikke herlig å vite at vi i vår menighet har en tro bygget på grunnleggende sannheter som én Gud, hvis navn er Jesus Kristus, én tro, én dåp i Jesu Kristi navn. I motsetning til alle andre menigheter hvor der er 100 meninger om forskjellig ting så har vi den ene sanne, bibelske tro.

    Jeg vet om de som tror på den ene Gud, men skygger unna for de er for feige til å stå for sannheten.Men gjennom forkynnelsen ved brødrene i vår menighet blir vi oppmuntret, vi blir gitt mot og styrke til nettopp ikke å være redde for konflikter på bekostning av sannheter.

    Hvert møte vi hører er stort sett nye åpenbarelser. For min del lytter jeg daglig til CD-taler og min erfaring er at jeg lytter flere ganger til de samme talene fordi første gang man lytter er der mange ting som man ikke har fått tak i. Gud har en visdom som er uendelig og kanskje føler man at i enkelte møter er det som om ikke Herren taler til meg spesielt. Men hvis jeg tar dette møtet med meg og grunner på det så får jeg ofte oppleve at nettopp dette møtet finner jeg igjen kanskje måneder senere. Møtet ble som å lade våpenet til angrep til senere bruk.

    Så lenge jeg kan huske kan jeg si at etter et møte har jeg fått mange inntrykk og jeg søker som oftest å gå til side og være sammen med Herren alene og grunne på hva som ble sagt. Og ofte gir Herren meg tanker åpenbart utover det som ble forkynt i møtet.

    Jeg er sikkert ikke som de fleste andre her, men jeg kan så visst anbefale alle å gjøre det. For der står skrevet om de hellige som gikk hjem etter møter og grunnet på om det hadde seg slik det var dem forkynt.

    Jeg vil avslutte med en opplevelse i sommerstevnet som gav meg den største glede gjennom hele stevnet.

    En god tid før stevnet var jeg som ofte hjemme hos Torkild og Solveig. Gjennom samtale der kom broder Torkild til å spørre meg om jeg var døpt i Jesu Kristi navn? Selvsagt svarte jeg! Men hvem døpte deg, spurte han? Jeg husket ikke navnet på døperen, men prøvde å forklare forskjellige ting omkring vedkommende. Men jeg tok dette med meg hjem og ba til Gud om at navnet måtte komme fram slik at alt kom for dagen. Etter få dager kom jeg på at sønn til døperen hadde venneomgang med mennesker som både Torkild og jeg kjenner til. Broder Torkild som kjenner de fleste, kunne da fortelle meg navnet på døperen og broder Torkild mente bestemt at vedkommende ikke døpte i Jesu navn. Han døde for mange år siden, men jeg tok en tlf. til sønnen for å få klarhet i spørsmålet.
    "Min far døpte i Faderen, Sønnen og den Hellige ånds navn! Så du er godt døpt inn i Jesus, Johnny!" Vel, svarte jeg, er det ikke da naturlig om jeg døpes inn i navnet Jesus at navnet Jesus Kristus blir nevnt når jeg døpes? Da døpes jeg inn i navnet? Der ble intet mindre enn irritasjon i den andre enden av tlf. og samtalen tok slutt ganske fort. Jeg antok at han innså at han selv så han hadde svart seg ut i grøfta!

    Jeg kan forsikre om at jeg aldri har vært i tvil om at jeg var døpt i Jesu Kristi navn!! Men hvorfor skjedde dette? Har det med Guds teiming å gjøre? Så avgjort tror jeg!
    Broder Torkild foreslo at jeg kunne døpes i sommerstevnet. Jeg var enig og jeg sa jeg da ønsket at dette kunne være andre til velsignelse. Kanskje andre som visste godt de ikke var døpt på bibelsk vis, nå fikk kanskje den siste anledning til å gjøre noe med det. Jeg fikk redegjort for dette på onsdagen i stevnet og dåpen skulle foregå på torsdag.

    Etter onsdagens møte før jeg dro hjem fikk jeg vite at en kjær søster, Gro Breivik nok ikke var døpt i Jesu Kristi navn. Etter jeg var kommet hjem la jeg alle mine bønner innfor Herren, og neste formiddag var jeg på vei Oggetun for å døpes på bibelsk vis. En halv time før jeg nådde fram datt det ned i meg en enorm nød for søster Gro og jeg måtte stanse bilen for å be for henne. Dåpen fant sted og der var meldt to unge jenter til sin dåp og broder Torkild døpte dem først. 

    Jeg tenkte, nå er det min tur, men plutselig fikk jeg se søster Gro gå fram for å bli døpt! Halleluja, mange hadde sikkert bedt for henne, men her ble jeg rørt til tårer for Gud hadde hørt mitt ønske om at for meg kostet dette ikke så mye som en kalori. Men her steg der fram en sjel som kanskje hadde kjempet i mange år og ikke har hatt mot til å ta steget. Vi har alle våre ting å bekjempe og jeg beundrer Herren Gud for at han teimet dette til minste detalj og formet og dannet søster Gro til å ta steget i tro.
    Det var modig gjort av søster Gro og jeg jubler i glede over hennes mot!
    Jeg har så mangt å være takknemlig for, brødre og søstre. Gud har i sannhet gitt meg en kjærlighet til hver og en av dere. Jeg beundrer deres iver i Herren og jeg føler meg så liten blant dere. Jeg elsker å se dere og alt Gud har gitt dere. All den kjærlighet jeg møter hos dere i form av formaning, trøst, oppmuntring, humør, glede, tilgivelse. Dere betyr så mye for meg alle sammen, pris skje Gud.

    Stundom våkner jeg midt på natten og må på kne for Herren og takke for dere alle.

    Jeg ærer Gud for lokalmenigheten i Grimstad og omegn og bibeltimene vi der får oppleve gjennom broder Torkilds forkynnelse og tjeneste.
    Takknemlig er jeg for menighetens eldste ved broder Tore og broder Steinar. Jeg er takknemlig for at Herren satt i menigheten brødre til å vokte fårene og jeg ber hver dag for dem. Gud vet det!

    La oss løfte våre hoder for vår forløsning stunder til! Amen! Amen!

    Kjærlig hilsen, Johnny Omdalsmoen.

     

     

  • 1512807 1055720297775573 9141092816646823551 nDette er ingen rapport fra stevne, men et kort vitnesbyrd om hvordan jeg opplevde det. Kort tid før stevnet, så hadde jeg slått meg til ro med at jeg måtte være hjemme å jobbe. Etter min mening så hadde jeg forsøkt alt, for å få fri. Så det skulle bli en «verdig» uteblivelse, denne gangen. En dag før stevnet, så fikk jeg en setning fra Gud «Gjør deg umak med å komme». Setningen stammer nok fra verset i heb 4,11: «La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen». Uansett, setningen var der like fullt. Så jeg tok en ny runde med SMs-forespørsler, hvor jeg i stedet for å spørre om noen kunne bytte vakter, spurte om noen ville ha vaktene. Altså, jeg sa dem fra meg(med tillatelse fra sjefen, selvsagt). I det jeg sendte rundt disse meldingene, så ba jeg om at det måtte lykkes. Jeg sa til Jesus at: dersom han ville at jeg skulle på stevne, så måtte han ordne med vikar for vaktene mine. Og de gjorde han, det var en kollega som kunne ta vaktene. Jeg pakket i hu og hast, og fôr av sted. Jeg mistet de tre første dagene, men tankene var ikke opptatt med det, men heller med de dagene jeg fikk. Det var godt å begynne stevnet med noe som var så trosstyrkene.

    Det var spesielt to taler som ble viktige for meg, og det var den kvelden Kai talte om å stå sin post. Og den andre var Jon Welo sin tale om å tro på Herren og hans profeter. Det styrket det som jeg allerede kjente i min ånd, før jeg kom på stevnet. Jon var inne på det med og virkelig stå for de sannhetene som er betrodd oss. Vi må satse ALT på et kort. Henrik Ibsen skriver i stykket Brand: «Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt.» (www.wikiquote.org/wiki/Henrik_Ibsen). Og det er mye sant i dette. Ja, det er tøft å være en kristen i dag. Og kanskje kan det være et hakk tøffere å være en kristen i Nardus. Men vet du hva? Å prøve å stå med et ben i hver leir, er hundre ganger vanskeligere, om ikke umulig. For skriften sier at man ikke kan tjene to herrer, for da vil man hate den ene og elske den andre. Det er en byrde og være en kristen, men bibelen sier at den byrden er lett. Den byrden som synden er, er mye tyngre. Ta imot denne hilsenen. Våg å stå for det du sier du står for!