logo

nardus,

  • Peter fornekterJesus«Men Simon Peter sto og varmet seg. Da sa de til ham: Du skulle vel ikke være en av hans disipler du også?» (Joh 18,25).

     

    Artikkelen er sakset fra Nardusbladet (NR 4 - 1994 11. årgang)


    Spørsmålet kom meget ubeleilig for Peter. Overrumplet og lammet redsel svarte han: «Nei, det er jeg ikke.» Skammer du deg for ditt forhold til Jesus og hans disipler? Mange har det slik og lider i sin ånd over sin egen feighet og hykleri. Hvor velsignet det er at noen kan rope et høyt JA, på det spørsmålet. Pris skje Gud, jeg er en av hans disipler! Frimodig kan de svare hvor og i hvilken sammenheng spørsmålet enn blir stilt. Hvem som hører på og hva enn konsekvensene blir, spiller ingen rolle. De kan si av hjertet: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.» Likesom Moses har de valgt: «... å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.» (Heb 11,25-26) Han forlot sin ærefulle stilling for å stå sammen med det foraktede Guds-folket, fordømt av alle.

    Jeg vil henvende meg til deg som ikke har denne frimodighet, og som ligger lavt i din bekjennelse. Egentlig er du en disippel og ønsker å stå sammen med de frimodige, men du våger ikke helt når det riktig stormer rundt sannheten. Og spørsmålet i teksten er ikke ukjent for deg. Du er blitt spurt av mange: «Er du en av dem – de fanatiske troende – de som tror på én Gud og døper i Jesu Kristi navn, og taler kirkesystemene midt imot?» Hvorfor antar de at du er en av dem? Kanskje av samme grunn som de antok at Peter var en av dem.

    Sett sammen med de andre disiplene

    v. 26: «... Så jeg deg ikke i hagen sammen med ham?» Folk følger med deg og ser dine bevegelser. De legger merke til hva du tiltrekkes av. Og hvorfor er du med i de møtene og lytter til den forkynnelsen, hvis du ikke hører hjemme der? Som trekkfuglene samles med sitt slag og sitter på tråden, sitter du side om side med dem du hevder og ikke å være en av.

    Språket

    «... Ditt mål røper deg» (Mat 26,73) Han sa nok ikke noe som av innhold kunne røpe ham. Holdt seg klokelig unna kompromiterende ting. Allikevel var der noe i måten å ordlegge seg på. «Det hjertet er fylt med flyter munnen over med.» Det du hører, når du er sammen med Jesus og hans disipler, preger din talemåte mer enn du aner. Kanskje bare det at du ikke sier: døpt i vann, men sier; døpt i Jesu Kristi navn er nok til å få dem til å stusse.

    Peter hadde forsvart Jesus

    v. 26. De hadde sett ham hugge øret av en av yppersteprestens tjenere som kom for å gripe Jesus i Getsemane. Du har også forsvart sannheten mot andres angrep. Det har blitt lagt merke til at du har tatt parti for de du hevder å stå utenom.

    Du må følge med.

    Peter var i yppersteprestens gård for å følge med i hvordan det gikk med Jesus. Han visste at han beveget seg inn på risikofylt område, rett i krigssonen. Sikkert prøvde han å oppføre seg som de andre, men de som fulgte kroppsspråket hans og ansiktsuttrykkene kunne se at han engasjerte seg og var bekymret. Øynene stirret mot døren der Jesus ville komme ut etter forhøret. I lyset fra kullilden kunne de se Peter når piskeslagene, knyttnevene og stokkeslagene traff Jesus, gjenspeiltes pinen i Peters ansikt. Og da hånsordene lød: «spå hvem det var som slo deg», var det som om spotten rammet Peter selv, der han satt så anonym. Er det slik med deg også? Du lider når urettferdigheten og forfølgelsen rammer de du hevder og ikke å ha noe med å gjøre. Du ser og hører hvordan sannheten hånes. Noe i deg ønsker så inderlig å stå fram og si: «Jeg er en av dem, jeg tror det samme!» Men så gjemmer du deg i stedet bort og gråter. I dragkampen om din sjel, vinner hykleriet. Du vet hvor du egentlig hører hjemme, og det underlige er at andre også vet det. Men du later som du er hjemme blant de religiøse fiender av evangeliet.

    STÅ FREM!

    Tiden er kommet for å stå frem. Bekjenn frimodig din tro på Jesus og evangeliets sannheter. Gjør felles sak med de disipler Jesus har i dag og kjemp for den tro som engang for alle ble overgitt til de hellige. Vær blant «de som følger Lammet hvor det går.» La ikke menneskefrykten holde deg i snare lengre, men løs deg fra båndene om din hals. Du er ikke under båndtvang og henvist til å ledes av andre menneskers meninger. Innta din frihet og frimodighet i Jesu Kristi Navn.

  • Bilde en-1

    Jeg sitter nå her i Vigrestad hjemme hos Elisabeth (32) og Arvid (46) og deres 3 barn: Joakim(8), Therese(7), Leander(2). Barna løper rundt her, de ser ut til å trives godt her ute på Vigrestad, de har fått seg gode venner her i nabolaget, forteller foreldrene. En god og fredelig plass for en barnefamilie å bo, vekke fra storbyens stress.

    De flyttet til Vigrestad i juni på grunn av utdannelsen som Elisabeth er i gang med nå. Det er en hyggelig familie fra Arendal som vi er blitt veldig glad i, og ser dem som en velsignelse fra Herren å ha her i menigheten. De begynte på våre møter i august når Hallur Sørensen var her og hadde møter. De har vært trofast med siden da. De bestemte seg så for å bli døpt, og ble døpt i Jesus navn den 14. september i et vann på Hommersåk av Jon Welo.

    De forteller begge to at de har gått på søndagsskole og fått noe godt lagt på hjerte som barn. De er glad for at tiden på søndagskolen gav dem noe grunnleggende i deres liv, og de er glad for troen på Jesus, som har skapt en søken i deres liv.

    Arvid er uføretrygdet og bruker mye av sin tid hjemme, lytte på CD-er, lese i Bibelen, lage mat og de ting som ellers kreves i hjemmet. Han har fra han var helt liten likt seg veldig godt ute i naturen og bruker litt tid til det, han liker også godt å ta bilder av fugler. Før han traff Elisabeth kunne han reise langt for å ta bilder av sjeldne fuglearter, men i dag er det mer sjeldent han tar bilder.

    Arvid forteller at han ble frelst på et møte i Filadelfia Arendal i 2007. Han begynte å lese i Bibelen, og Herren begynte å virke i livet hans. Arvid legger til at det ikke var noen veldig brusende opplevelse, men var heller en gradvis opplevelse. Han følte seg heller ikke helt knyttet til menigheten der, og var søkende etter en dypere forkynnelse. Han hadde tidligere fått en cd fra moren sin, en tale av Torkild Terkelsen, som han la vekk. Senere tok han den fram igjen. Når han lyttet til den var det noe i hans hjerte som sa: «dette er noe som stemmer, og føles rett». Og han begynte fra den dagen å lytte til den forkynnelse som vi har i Nardus. Elisabeth legger til at: grunnen til at de ikke begynte å gå på møtene i Nardus, var på grunn av at hun hadde lest og hørt så mye negativt om Nardus menigheten, av andre og på nettet.

    Elisabeth er født i Oslo, men flyttet til Arendal med moren sin, da foreldrene ble skilt. Faren ble boende i Oslo og er med i Maran Ata. En tid var hun med i Betel i Arendal, og hun har gode minner fra den tiden i menigheten.

    Som ungdom begynte hun og ruse seg, hun slet med angst, depresjon og følte seg ofte veldig alene. Hun sier at Gud har vist henne at bønn kan løse mye, og i dag er hun fri fra alt dette.

    Elisabeth ble så frelst i 2007, og da ble valget tatt - om å følge Jesus. Hun gikk til forskjellige menigheter, men følte seg aldri knyttet til noen av disse. Hun var med i en bibel gruppe, men var stadig på søken etter noe mer. Alle steder hvor hun gikk var det treenighets forkynnelse, men hun legger til at hun alltid har sett Gud som én, og at det måtte finnes noe mer, og noe som var annerledes, enn det hun hadde opplevd til nå. Hun sier at siden de kom med i Nardus, har de følt at det er her de hører hjemme, og har fått en større sikkerhet i frelsen og har hatt mye åndelig vekst.

    Elisabeth forteller at hun aldri hadde trodd at hun skulle få muligheten til å studere for å bli barneverns pedagog, og få hjelpe andre som er i samme situasjon som hun var i den gangen, og det at Gud kan snu det negative til det positive.

    De forteller at de traff hverandre på et psykiatrisk sykehus, hvor de begge var innlagt. De sier at Gud har sine veier, og som førte oss sammen og snudde våre liv så det kom noe godt ut av det. Og uten den tiden på sykehuset ville de nok aldri truffet hverandre og blitt den familien de er i dag.

    De sier all takk til Gud for at Han har ført dem til Nardus, hvor de føler seg velkommen, og er møtt med en sann Guds kjærlighet fra alle. Både her i menigheten og alle dem de traff på høststevnet(2014). Elisabeth og Arvid gleder seg å komme på påskestevne på Oggetun for første gang.

  • GetAttachmentKristen er 59 år. Han er gift med sin vakre kone, Gunda. Hun har røtter i Sandnes. Noen av hennes familie bor der den dag i dag. De har 3 barn sammen. Høgni, som er 36 år. Tóra, som er 32 og Arnleyg som er 27.

    Kristen hadde en vanskelig oppvekst. Kom på barnehjem som liten gutt. Han frekventerte mellom barnehjem, pleiehjem og sitt barndomshjem. Han forteller at han visste ikke hva et stabilt hjem var, før han traff Gunda. Han fikk gode svigerforeldre. De traff hverandre når han var 17, og hun var 14. De har holdt sammen siden.

    Kristen var en mann som hadde interesse for handball. Som 16 åring spilte han i første divisjon, noe han holdt på med i 23 år. Han var også målmannsrepresentant for landslaget i ca. 20 år. Dette livet førte med seg mye drikking og festing. Men så i 1994, den 11.jan, kom en forandring i livet. Kristen ble født på ny. Det skjedde ikke på et møte, eller bøyd over en seng. Men i det stille og skjulte, om bord i et fly på vei til Danmark. Han skulle dit for å jobbe. Kristen hadde tilfeldigvis en bibel med, og den begynte han å lese i.

    Når han kom hjem igjen, begynte han å gå i en pinsemenighet i Vestmanna, som kalles: Saron. Der hadde han sin daglige gang til 2007.

    Kristen forteller…

    I 2008 ble jeg operert i skulderen og var sykemeldt i mange uker. I den perioden kom Arnleyg med mange opptak fra møtene. Hallur hadde en cd tjeneste og det ble gjort opptak fra møtene. Dem fikk jeg altså lytte til. Arnleyg var blitt frelst bare noen måneder før, og hun bidro til at jeg fikk åndelig mat gjennom forkynnelsen på opptakene. Det var forkynnelsen som bidro til at jeg begynte å tenke på livet mitt. Jeg var blitt åndelig sløv, men nå ble det vekket noe i meg på nytt. Høsten 2008 var Torkild Terkelsen på Færøyene, og jeg og Gunda ble med på møte. Dette var vårt første møte i Nardus. Jeg fikk være vitne til møter, jeg aldri hadde opplevd før. Disse møtene ga meg og min kone mat for ånd, sjel og legeme.

    I februar 2010 fikk jeg mulighet, sammen med Herborg, Knut og Hallur, til å reise sammen med Torkild til Afrika. Her fikk vi se og oppleve Guds arbeid og virke ut i fra en apostolisk tjeneste. I stor kontrast til alt det jeg tidligere forbandt med misjon. Det var en opplevelse uten like. Det ble også forkynt om dåpen i Jesu navn, og jeg ble overbevist. Daniel fikk døpe en hvit mann blant 27 sorte mennesker.

    Jeg har også fått være med på mange stevner på Oggetun. Som har bidratt til at jeg har kunnet ta flere skritt på troens vei. Jeg har også fått muligheten til å innlede møter, selv om dette har ført med seg noe nervøsitet. Men alt til Guds ære! Jeg er takknemlig for hytta som vi har fått satt opp på Oggetun. Den er vi takknemlige for.

    Hvordan opplever du menigheten?

    Jeg opplever at læren er ifra Gud. Og at denne menigheten er bygd med Guds materialer, derfor kan ikke Satan få makt over den. Jeg og min familie er godt og trygt forankret til Jesu legeme, som er hans menighet. Vekkelses møter og bibeltimer gjør min ånd og sjel godt, og det er et Amen i mitt hjerte. Jeg får også mulighet at vitne hver gang jeg er på møte. I mange menigheter gis det ikke anledning til frie vitnesbyrd. Nardus er mitt åndelige hjem.

    Er det et vers, som du vil dele med de andre?

    “Ja, i Jeremias 9.4-6 er et meget viktig og tankevekkende vers, og som alle må ta på alvor. Verset taler om ikke å bli veiet og funnet for lett. Les det kjære venner!

    Hilsen fra Kristen. 

  • 10514218 1069755573038712 2511938907617819894 o copyHei Kjære venn!

    Velkommen inn på denne nettsiden! Mitt navn er Steffen A. Fevik og jeg holder til i Ørsta i Møre og Romsdal. Jeg er webmaster for www.nardus-menighetene.no. Jeg har ansvaret for at sidene til en hver tid er oppdatert med den nyeste informasjonen, og da fortrinnsvis stevner og arrangementer på tvers av de lokale menighetene. Min «overordnede» i denne saken er: eldstebror og evangelist; Torkild Terkelsen. Ved siden av Torkild, har jeg Geir André Kvarud, som bidrar med teknisk og åndelig støtte. Teknisk assistanse får jeg ved å ringe til min meget dyktige venn og bror; Torstein Haga. På siden finner du også tidspunkter for når det er møte i de lokale menighetene. Her er det hver enkelt menighet som står for oppdateringer av møteoversikter.

    Høsten 2014 sa jeg, ja, til å ha hovedansvaret for denne siden. Før den tid, har siden ligget delvis nede, grunnet et hacker angrep, som ødela mye av innholdet. Sidene blir bedre og bedre for hver dag som går, men en del arbeid gjenstår fremdeles. Jeg har ingen profesjonell kompetanse på området, men lærer etter hvert. Mitt mål er ikke å skape «den beste siden», men at budskapetsom vi har, kommer tydelig fram. Ofte så henger disse to sammen.

    Visjonen med hjemmesiden

    En nettside i dag, har nesten ingen begrensninger. Dette gir den et fortrinn som redskap til å dele budskapet om Golgata. Hva er så visjonen med siden? Vel, den kommer i flere trinn. Først og fremst så skal siden ha en nyhetsblogg på framsiden, hvor det alltid skal ligge ferske artikler fra forkynnere, bibellærere og vitnesbyrd fra søstre og brødre i menigheten. For det andre så skal viktig informasjon vedrørende kommende stevner/arrangementer, være lett tilgjengelig. For det tredje så ønsker jeg at denne siden blir hovedinformasjonskilde for vår menighet. Vi har et altfor viktig budskap til at dette ikke skal ligge tilgjengelig på Internett. Mange mennesker søker på nettet etter forskjellige ting. Kanskje har de hørt om Nardus, og lurer på hva dette er. Mitt ønske er at de skal finne god og riktig informasjon her inne på sidene. For, det finnes mennesker, blant annet her på Internett, som ønsker å ramme oss, som menighet. De skriver forskjellige ting i blogger og forumer, med det formålet og sverte menigheten. Vær klar over dette: Mange folk advarer mot oss. De kaller oss vranglærere. Faktisk så har vi flere i menigheten som før, de kom til menigheten, ble nettopp det, advart. Sier jeg så at alt som står om oss på Internett er feil? Nei, det gjør jeg ikke. Av det lille jeg har lest, så kan jeg si at det er en salig blanding av løgn og halvsannheter, noe som fører til at konklusjonen folk drar, blir på feil grunnlag.

    Er du en slik, som lurer på hva Nardus er for noe? Da har jeg bare en ting å si: Kom og «smak og se at Herren er god!(sal 34,9). Jeg skal ikke prøve å overbevise deg om at Nardus er det ene eller det andre, jeg vet bare hva menigheten betyr for meg, og for mange som har kommet til oss. Vi ønsker å være et tilfluktsted, som de som kommer ut av Babylon, kan løpe til. Både de som kommer ut av denne verdens Babylon, og de som kommer ut av det Babylon som beskrives i åpenbaringen kapittel 18. Babylon den store skjøge(hore), hevder vi, med Torkild Terkelsen i spissen, er den katolske kirke. Og døtrene er alle menighetene som har forbindelser til henne. Torkild har advart mot den katolske kirke, lenge før han startet opp Nardus. Dette gjorde han mens han ennå var i pinsemenigheten. Det er ikke alle som ser dette. Ikke døm oss fordi vi advarer mot frafallet. Hva var det Jesus svarte da disiplene spurte ham hva tegnet på hans komme skulle være? Mark 13,5-6: «… Vokt dere, så ingen får forføre dere. For mange skal komme i Mitt navn og si: Jeg er Han, og de skal forføre mange»

    Les, og undersøk, om det forholder seg slik som du får fortalt! Vær ærlig med deg selv! Ikke bygg din tro på noe som mennesker har skrevet ned! Treenigheten er en lære som ble født blant annet på kirkemøtet i Nikea 325 e. Kristus. Det betyr IKKE at den er bibelsk av den grunn. Jeg er oppvokst i menigheten, og så lenge jeg kan huske, så har jeg vært i menigheten. Jeg kjenner en nød for deg som har kommet inn her. Ta kontakt! Er du en av de som fordømmer deg selv? Og er du i tillegg kristen? Vet du ikke at Jesu har tatt din syndeskyld bort? Frelsen hører Herren til! Det er ingen gjerninger du kan gjøre for å bli frels! Det er heller ingenting du kan gjøre for å forbli i Frelsen. Det er kun Han som kan frelse og bevare deg! Jesus vil at du skal hvile i frelsen. Det kan du aldri gjøre dersom du tror at du har fortjent å bli frelst. Husk dette: Det er forskjell på stilling og tilstand. Vår stilling er alltid fast, ved at han har skrevet ned våres navn i Livets bok hos Lammet, og det er ingen som kan gjøre noe med det. Les disse versene: rom 8,35-39. Tilstanden, er, hvordan vi har det, hvordan vi føler oss, og hvor «kristne», vi føler oss. Stilling og tilstand er helt uavhengig av hverandre. Du er frelst av nåde, det er din stilling, men lønnen som du skal få, når du kommer til Himmelen, gis etter hvordan du har levd ditt liv. Hvor mye av din tid du har brukt på Jesus. Kan man komme til Himmelen etter å ha levd hele livet i synden? Ja, man kan det, så fremt man tar imot Jesus! Les disse versene: 1. kor 3,11-15. «Grunnvollen» i disse versene, er et bilde på frelsen. Det du gjør etter at du ble frelst handler om lønnen. Ikke bland disse to!

    Dersom du finner feil på siden, så blir jeg glad for din tilbakemelding. Ønsker du å bli frelst, så kan vi være med å veilede deg til Jesus. Ønsker du kontakt med de lokale menighetene, så finner du informasjon her. Du kan også kontakte Torkild Terkelsen direkte her.

     
    Gud Velsigne deg!

    Sist oppdatert 31.05.2015

     

  • 20638500 10154537560626152 7160146282726270463 nJeg sitter her og gleder meg i Herren, for at Han er tålmodig og overbærende med oss, at han stadig tar oss opp på dreieskiva, og former og danner oss. Jeg er så glad for at Herren lærer meg sakte men sikkert, sine sannheter og sine planer, som er med på å gjøre meg rotfesta og trygg.

    At jeg er vokst opp i Nardus, fyller meg med takknemlighet, fordi det har gitt meg så masse. Det har gjort at jeg har kunnet vokse i nåde og kjennskap til Herren. Det har gitt meg kjærlighet til ordet, og lyst til å lete etter de skattene som ligger skjult der. Disse dyrebare sannhetene om den ene Gud, dåp i Jesus Navn og evig sikkerhet, for å nevne noen, har blitt en fast grunnvoll å bygge videre på. Disse sannhetene gir meg en større forståelse og glede når jeg leser resten av Guds ord.

    Men nå vil jeg fortelle litt om noe som ble godt for meg.

    For ei stund tilbake satt jeg og bekymret meg litt for framtiden til mine barn. For hva de kommer til å møte i livet, hvilke vanskeligheter de må gjennom. Jeg tenker på alt hva de påvirkes av gjennom skole og tv. Har vi en god nok motvekt? Man kjenner seg ganske maktesløs, som foreldre. Og det er lett å miste motet. De har så mye å lære. Om de bare kunne lånt min ballast. Visst alt det jeg allerede vet om Gud, lånt av mine erfaringer med Gud. Da ville de vært bedre rusta tenkte jeg. Men det er så begrensa det jeg klarer å dele med dem. Og man føler det så lett blir oppslukt av alt det andre som skjer i livet.

    I min tilkortkommenhet minner Gud meg på hvordan vi er skapt. Vi er stadig i vekst. Og Han deler ut stykkevis (1 kor 13).

    Vi vet at vi ikke kan lære barna våre alt på en gang. Men vi må ta hensyn til alder, modenhet og hva de har opplevd. Derfor går man på skole i mange år. Det tar tid å lære. Alt må deles ut i porsjoner. Barna må prøve, må feile, må falle, for å erfare og lære av det. De må også være mottakelige. Så det handler om tid, muligheter og timing. Litt etter litt gir Gud oss nåde til og både lære dem og lede dem. Vi kan så og vanne, men det er Gud som gir vekst.

    Og slik er det med oss også. Vi får det i små porsjoner, slik at det kan bli til nytte for oss. Takk og lov!

    Når Gud skal gi oss et bilde av hvem Han er så bruker Han tid på det. Han er den som vet best, Han vet hvilke erfaringer du må gjennom for at du skal få de rette brikkene. Ikke minst, så vet Han hvem du er, så Han vet hvordan du forstår det best.

    Noen ganger blir vi sinte og skuffa når Gud ikke svarer på vår bønn eller på våre spørsmål. Og det gjør meg vondt å se hvordan mennesker nærmest gir opp, trekker seg unna, og tviler fordi de ikke har fått se det de selv mener de burde se. Fordi de mener Gud kommer for seint. Fordi hvis alt er mulig for Gud så burde Gud ha fiksa dette problemet på null komma niks. Men vi kan ikke diktere Gud. Og noen ganger kunne jeg ønske at jeg kunne be vekk problemene til folk. Satan sitt mål er å ødelegge for oss, men Gud er mektig til å utnytte det Satan tenkte til det onde, til å snu det til det onde.

    Husker du hva Josef sa til brødrene sine, som hadde solgt han til Egypt? "Ikke vær redde, Gud sendte meg i forveien for dere, sa han når han avslørte hvem han var. Så jeg skulle bli til redning for dere og for mange flere. Dere tenkte det til det onde, men Gud tenkte det til det gode." fantastisk innstilling. Og vi som ser hele historien ser jo at det var sant. Josef hadde lært noe viktig.

    En forståelse i sammenheng med en erfaring er mer dyrebar og til nytte, enn en teori.

    Du kan ikke forklare for en baby som er redd, hvorfor den ikke trenger å være redd, men du kan holde den inntil deg og trøste den. Slik er det med Gud også. Han har oversikten og vet hvorfor ting skjer. Han har full kontroll, og vet hvordan "alle ting skal virke sammen til det gode for den som elsker Ham"(rom 8,28) men noen ganger er trøst og Hans nærvær alt vi er mottakelig for.

    Det fulle bildet av Gud får vi nok aldri her på jorda. Men jeg takker Gud for at Han lar oss forstå litt etter litt. At han ikke gir oss hele svaret på en gang.

    Noen ganger ber vi Gud ta vekk prøvelsene, vanskelighetene, plagene, problemene, fordi vi tenker at det er den rette løsningen. Fordi vi tenker at det er den beste løsningen. Men hva med å snu litt på det. Begynn å takke for det Gud har tenkt å få ut av det. Takke for at du blir utfordret, for at du får en mulighet til å øve deg i tro, en mulighet til å øve deg i tålmodighet, en mulighet til å øve deg i kjærlighet. Noen ganger må Gud tillate at bakgrunnen er svart for å vise frem det som er edelt.

    Takk for de menneskene som Gud har satt i din vei. Gud virker gjennom disse menneskene for å virke ting sammen til det gode for deg. Noen er satt der for at du skal føle deg elsket, noen er satt der for å teste din tålmodighet, noen er satt der for at du skal lære å elske dine fiender, noen for at du skal få lov å gjengjelde det onde med det gode, noen for å drive deg inn i bønn, noen for å åpne ditt hjerte for Herren. Og sånn kan du fortsette. Tenk litt på det.

    Og kanskje bruker Han deg også til å virke fram det gode i andres liv. Det gjør i hvert fall meg ydmyk og takknemlig, å få lov til å være en del av Hans plan på denne måten.

    Det å takke Gud under alle forhold og for alle ting, lærer meg å stole på Gud på en helt ny måte. Vi kan takke for det vonde så vel som det gode. Jeg kan legge barna mine i Guds hender og vite at Han har kontrollen, at Han er mektig til å bevare dem, og komme til der jeg ikke strekker til. Jeg kan legge mine plager og mine bekymringer i hans hender og vite at Han er mektig til å få noe godt ut av det. Jeg kan glede meg på forhånd. Vise Gud at jeg har tillit til Han. Tenk på disse tre som ble sendt i ildovnen. De sa til Nebukadnesar at Gud er mektig til å frelse oss fra ildovnen, men om han velger å ikke gjøre det, så vil vi allikevel ikke tilbe ditt Gudebilde. Halleluja, for en tro! La oss ikke begrense Gud, selv om våre omstendigheter ser dårlige ut.

    Jeg er så glad for at jeg har en mektig Gud som ikke er svak slik som jeg, som ikke er trøtt og sliten som jeg, som ikke kommer til kort og som ikke mister oversikten. Men en Gud som ikke slumrer og ikke sover, en som har all makt i himmel og på jord, en som skaper med sitt ord, og byder så står det der, en Gud som selv gikk i døden for å frelse oss, en Gud som holder det Han lover, og som er med oss hver dag.

    "I tillit og stillhet skal deres styrke være" (Jes 30,15)

    Begynn i dag du også, å stole på at Herren ser din sak, at Han har en plan. Takk for de barna du har, og for at Gud gav akkurat deg de barna. Begynn å takke for de menneskene som irriterer deg. Takke Gud for at han har skapt deg sånn som du er, og at Han ser mulighetene i deg.

    Se på vanskelighetene som muligheter til å vandre i tro. Og vit at alt virker sammen til det gode for den som elsker Herren. Derfor kan du også takke under alle forhold. Tar du utfordringen?

    "Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse"

    Hjertelig hilsen Christina Haglund