logo

kristen,

  • 10514218 1069755573038712 2511938907617819894 o copyHvem er Gud, om ikke en hverdags-Gud? Nettopp en slik hverdagshistorie, er det jeg vil dele med dere, mine søsken i Herren, kjente og ukjente, også dere som ikke kjenner Jesus.

    Når jeg tenker på de siste dagers hendelser, så brer det seg et smil over mine lepper. Jeg fikk akkurat muligheten til å bøye kne og virkelig takke Ham for hva han har gjort for meg de siste dagene. Og nå venter du sikkert på en helt utrolig historie, og DET skal du få. I hvert fall så er det, det, for meg. Hvor skal jeg begynne? Om jeg får det fram slik jeg føler det, gjenstår å se.

    Det hører med til historien at jeg har gått uten arbeid i ca. to mnd. Dvs. – levd på «krita». Jeg skal ikke trøtte dere med detaljer, men det har seg sånn at jeg,dajeg jobba, ogfram til jeg ble arbeidsledig, tok en studie ved siden av arbeidet. Dette går jo selvsagt ikke sammen med arbeidsledighetstrygd(dagpenger), fikk jeg beskjed om. I vedtaket fra Nav stod det at studiet måtte avsluttes, dersom jeg skulle få noen penger. Det begynte jo å nærme seg studieslutt, så det var jo for galt å slutte. Så jeg fortsatte, fikk ut et forskudd på feriepenger, slik at jeg hadde til det jeg trengte(og litt til – har ikke lidd noen nød). Uten å bli for personlig så kan jeg fortelle dere at jeg har utfordringer når det kommer til depresjon, angst og de tingene som hører med i den familien. Og de av dere som er over 20-år(og noen under), vet at arbeidsledighet og depresjon IKKE går hånd i hånd. Så alt ble bare verre. Ja, jeg hadde tatt et riktig valg om og ikke å slutte skolen – men, hadde jeg det? Tvilen begynte å gnage, og depresjonen bare økte. «Nå må jeg begynne å lese; ellers går det adundas med eksamenen», som jeg skulle ha onsdag, 27. mai. Og slik pågikk det i lang tid. Helt til lesetida ble spist opp av fortvilelse og gremmelse. Jeg gav opp eksamenen i god tid før lesetida var brukt opp.

    Mandag 18. mai, bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke én dag i båten. Jeg har en gammel Skorgenes 27 fot tre snekke, som jeg prakka på meg selv. Uansett, båten trengte en ny dynamo. Jeg hadde allerede fått tak i en «ny», som selgeren sa var «lite brukt». Henta først dynamoen, deretter ut på Biltema for å kjøpe masse rart som jeg trengte. Tilbake igjen, og ned til hamna der båten ligger. Gikk løs på oppgaven med friskt mot. Fikk montert dynamoen slik jeg mente var riktig, som også stemte med majoriteten av båt-forumene, jeg hadde lest på. Fyrte opp skuta, ingen ting skjedde. Det ville ikke virke. Prøvde mye rart. Med sammenbitte tenner og nederlagsfølelse gikk jeg derfra. Henta meg raskt inn igjen. Jeg får vel bruke én dag til da, på båten, tenkte jeg. Med en «hot line» til min bror(som er mekaniker og båt-eier), holdt jeg på hele neste dag. Jeg tror vi prøvde alt(vi gjorde ikke det). Fortsatt ingenting. Denne dagen gikk jeg derfra med banneord på tunga(så ærlig drister jeg meg til å være), og en giftig følelse av at alt raser sammen. Har ikke jobb, får ikke lest til eksamen, og så får jeg ikke fiksa den forbaska båten heller! Jeg gikk rett i kjelleren og der ble jeg. Du forstår at dette handler ikke om båten, men om dråpen som gjør at begeret renner over. Alt blir svart. Du ser ingen løsning. De av dere som har erfaringer med depresjon, vet at det handler ikke om bare å være lei seg, det er noe mer. Depresjon kan få en vellykket mann eller kvinne til å ville avslutte livet. Ikke fordi de ønsker å dø, men fordi de ikke orker åleve. Og når du da, som meg, i tillegg har en del grunnleggende ting som ikke fungerer i livet, ja, da lever man farlig. Jeg skjønner nå at denne artikkelen blir lang, kanskje altfor lang. Fortsett og les, jeg ønsker å dele dette med deg. Slik at du kan bli styrket i din tro – du trenger det!

    Jeg bruker noen dager til å se i veggen og gruble og tenke på alt mellom himmel og jord. Fortrinnsvis, alt som er galt mellom himmel og jord. La meg korte ned historien med å si at alt var svart. Jeg er ikke fremmed for denne tilstanden. Jeg har kjent den, mange ganger tidligere. Jeg har undret meg over at jeg, når jeg har vært i denne tilstanden, ikke klarer å se meg selv fra et annet perspektiv. Jeg har til dags dato ikke klart det. Går det an å være kristen og deprimert? Ja, det går an. Depresjonen fortoner seg skremmende likt hos forskjellige mennesker. Hos mange så handler følelsen av håpløshet om en ubalanse i hjernen. De som kan noe om dette, vet hva jeg snakker om. Her er et viktig poeng som jeg vil fram til: Er det galt for en kristen å gå til psykolog? Ofte får vi høre at det er et tegn på at troen din er svak, eller at det blir som å gå til «verden» for å få hjelp. De om det. Hva gjør du dersom ved et uhell brekker beinet, du drar til sykehuset. Fordi du vet at de gipser beinet på en rett måte, slik at beinet kan bli legt. Og slik kunne vi fortsatt. Det er mange som går rundt og fordømmer seg selv fordi de må gå til samtale hos en psykolog eller en psykiatrisk sykepleier. Eller fordi de må bruke antidepressive medisiner for å få livet til å fungere. Vet du hva som gjør alt så ufattelig mye verre; det at du føler den enorme selvfordømmelsen. For å si det med kjent terminlogi: selvfordømmelsen, bruker Satan for alt det er verdt. Se på deg! du får det ikke til, verken som menneske eller som kristen! Du er ingenting osv.! Slike følelser har de som ikke er kristne også, det er ikke det jeg prøver å si. Men ikke åndeliggjørdet i alt for stor grad! Jesus ser ikke bare til den delen av oss som er ånd, han ser også til vårt legeme og vår sjel.

    Huff! jeg snakker meg helt vekk… Spol tilbake en halv side. Satt å så i veggen, der var vi. Når det har gått noen dager, så kommer jeg meg igjen. Jeg kjenner på meg selv at jeg begynner å bli redd for å sette i gang med ting, i frykt for skuffelsen. Skal jeg gå ned i båten og fortsette med jobben, eller skal jeg lese til eksamen, slik jeg strengt talt burde. Jeg holder meg tilbake. Prøver å tenke rasjonelt. Og det er mye lettere når ikke hodet kommer i veien. Hva er viktigst? Hva er viktigere enn jobb og skole? Jo, mitt liv med Jesus. Sånn er det med meg – dersom ikke mitt åndelige liv fungerer, så fungerer heller ikke de andre tingene i livet.

    Det var nå blitt pinsehelg. Og jeg tror det var lørdagen(23.mai). Min søster spør meg om vi ikke skulle hatt et møte på mandag. Mandagen er jo som kjent, 2. pinsedag, og en fridag for mange. Jeg må være så ærlig å si at jeg kjente et lite stikk inni meg, når spørsmålet kom. I noen sekunder tenkte jeg: nei, det vil jeg ikke fordi og fordi og fordi. Men jeg sa likevelja. Dette fordi jeg har lært kroppen og kjenne, og vet at det er IKKE min ånd som sier nei, men mitt kjødelige legeme og sjel. Tanken om møte får lov til å vokse i meg, og jeg kjenner en ro og en iver før møtet. Vi var fem voksne, tre barn, og et spedbarn til stede. Det var så herlig! Herren lot meg få lov til å glemme mine problemer, og lot meg få lov til å ha full konsentrasjon om han. Det var et godt møte, og jeg kjente meg fri i Ånden. Jeg kjente at jeg kunne få lov til å lovsynge Gud. I lovsangen, så får vi lov til å glemme oss selv. Det er ikke oss, eller våre problemer, det dreier seg om, men det er Jesus som skal æres og lovprises. Møtet ble slutt, alle gikk hver til sitt.

    Jeg gikk hjem med et sterkt ønske om å bevare det som jeg fikk på møtet. Mandagen ble til tirsdag, og onsdagen med eksamen nærmet seg fort. Jeg rekker fortsatt å få tak i en sykemelding, slik at jeg slipper å komme ned til skolen(bare for å levere inn ett stryk), tenkte jeg. Vel, jeg velger likevel å gå i båten, og fortsette med problemet. Hadde fått noen tips fra selger, som jeg skulle prøve. Jeg holdt på å gi opp, igjen. Rett før jeg skulle skru av dynamoen, for å levere den til selger, så prøvde jeg en siste ting. Den virket! Jeg fikk så vidt målt på voltmeteret, at den ladet, før jeg måtte fly på et foreldremøte på skolen til min sønn. Hæ, hva var det som skjedde? Noe gikk min vei. Ha i bakhodet, at jeg hadde holdt på med dette i over en uke. Ikke én uke i båten, men én uke hvor hodet og tankene var i båten. Hva var dette, var det et bønnesvar? Jeg hadde jo sendt opp en bønn, eller to om hjelp. Jeg gledet meg. Takk Gud! Dette trengte jeg virkelig!

    Senere på dagen får jeg en SMS av min bror, om at jeg burde prøve å skrive det jeg kunne på kommende eksamen. Med energi og selvtillit fra den friske seieren, går jeg i gang med lesingen. Klokka var da: 16:00, tirsdags ettermiddag. Det er snakk om et pensum på ca. 1000 sider, så å begynne å lese pensum var dødfødt. Jeg begynte å skrive memoreringsnotater fra de emnene jeg trodde vi kom til å få. En veldig nyttig teknikk hvor du memorerer inn stikkord fra pensum på fysiske steder. Jeg trenger å memorere ca. 3-4 ganger før det sitter. Når det sitter, så trenger du ikke huske hva du skulle huske. Du husker bare de «stedene» du har lagt det. Jeg leser på 2-3 emner eller temaer. Den siste, bare skummet jeg over. På eksamenen får vi fire oppgaver, hvor vi skal velge tre. Det er akkurat de tre emnene jeg hadde lest til. Jeg skumleste oppgavene, og fant ut at jeg kunne skrive veldig mye to av oppgavene, mens den siste visste jeg ville bli noe tynn. Jeg satt og priste Herren mens jeg skreiv. Ofte, gjennom hele eksamenen, så måtte jeg takke Jesus. Jeg fortjener ikke dette, jeg fortjener ikke dette, sa jeg gang på gang til meg selv. Og jeg ble fylt med en slik takknemmelighet. Det var ikke mitt verk, det var Hans. Jeg ble minnet på en beretning fra Bibelen, da Moses hadde ført Israelsfolket ut av Egypt, og Farao angret at han hadde latt folket dra, så han dro etter dem med hele sin krigshær. Da folket så det, ble det meget redde, og ønsket seg tilbake til der de hadde vært tidligere – som slaver for Farao. Da står det i 2. mosebok kapittel 14 vers 13 og 14:

    Moses sa til folket:«Frykt ikke! Dere skal bare stille dere opp og se Herrens frelse, som Han skal fullbyrde for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem igjen. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille»

    Etter eksamen, samme dag, så ordnet det seg med jobb. Jeg sier ikke at jeg fikk noe fast, men det ordnet seg slik at jeg kunne gå inn i et 2 mnd. vikariat i 90 prosent stilling, som nattevakt den barnevernsinstitusjonen jeg har jobbet tidligere. Jeg ble også oppfordret til å sende en cv og en jobbsøknad til et kommunalt bofellesskap, hvor de trengte ekstrahjelp. Hva?To jobber på en dag! Det fine med det hele, er at Jesus lot meg få se HVORFOR. Jeg kan ikke hjelpe meg selv, mine tanker går til historien om Job. Du kjenner kanskje den. Satan får tillatelse fra Gud til å plage Job. Job mister alt, men sier ikke Gud farvel i sitt hjerte av den grunn. Herren fridde han til sist ut av sine plager, og han fikk tilbake alt han hadde mistet og mere til. Så hva var grunnen til min seier? Det var, uten fnugg av tvil, at Jesus fikk lov å komme først. Jeg kasta mine problemer og vanskeligheter på han, og sprangpå møte. Så gav han meg noen fine gaver tilbake. Herren er virkelig god mot oss! Jeg skal slutte nå, fordi det blir for mange ord. Er så mine problemer over? Så langt ifra! Jeg vet hva jeg vil, jeg vil være med å virke i menigheten jeg er vokst opp i – Nardus-Menigheten. Her oppe på Sunnmøre,er vi en liten flokk, på noen få familier, men vi har alle muligheter, for Jesus er med oss!

    Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! (Jesaja 55,6)

    Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg.(Matteus Evangelium 6,33)

    Amen! Gud må velsigne dere, alle sammen!

     

    {jcomments on}

     

  • Suni2Søndag den 7. feb. 2016, ble Suni Fríði,  døpt i Jesu Kristi navn, i en elv på Færøyene. Vi som kjenner Suni Fríði, vet at det er skjedd en meget stor forandring i hans liv, som har ført frem til avgjørelsen om å la seg døpe. Suni Fríði ønsker å dele sin historie, og derfor satte vi to oss ned, for å skrive om den forvandling som, ved Guds kraft, har funnet sted i livet hans.


    Alvin:Kan du fortelle litt om dine barne- og ungdomsår?

    Suni Fríði: Det kan jeg godt. Jeg er 19 år og oppvokst i Kollafjørð på Færøyene. Barndomsårene mine var vel normale, hvis man tenker på at jeg er vokset opp i en familie med kristne foreldre – Katrina og Alvin (stefar). Så lenge jeg kan huske, så har mine foreldre tatt meg med på møter, og jeg kom regelmessig på søndagsskole til jeg var i tenåringsalderen.

    Selv om jeg, i ungdomsårene, ikke hadde stor interesse av det åndelige livet, eller i hva som foregikk på møtene, må jeg i dag erkjenne, at det jeg hørte og opplevde, satte sine tydelige spor.

    Det som muligvis har vært min største utfordring i barne- og ungdomsårene, var nok at jeg har en far, som ikke er kristen. Jeg var i hos min far en helg hver tredje uke, og da ble min tro ofte meget angrepet, og jeg følte at jeg måtte skjule min kristne lærdom for ham. Dette skapte en konflikt tidlig i livet.

    Da jeg så blev litt eldre, og fant ut at stor sett ingen av mine klassekamerater, gikk på møter, ble jeg flau av min kristne oppdragelse, og prøvde å skjule det så godt jeg kunne, blandt annet ved å spille tøff. Noe av det verste jeg visste, var når det var møte hjemme hos oss – da kunne alle i bygden se det.

    I ungdomsårene begynte jeg så å sette meg mere og mere opp imot mine foreldre, og det de stod for. Jeg unnslapp ikke å bli med på møter, men jeg viste min utilfredshet mere og mere tydelig.



    Alvin:Når var det så at du begynte å kjenne Herrens dragelse?

    Suni Fríði:Siste gang jeg var på ungdomsleir på Oggetun, da var jeg 17 år, opplevde jeg at Herren kalte på meg. Stevnet efter leiren, var også helt fantastisk, og jeg fikk oppleve å overgi mitt liv til Herren. Jeg var så glad og lykkelig da jeg kom hjem. Men min daværende kjæreste, som ikke var kristen, ville ikke høre noe om dette, og mente dette var noe tull. Så for hennes skyld gravde jeg det jeg hadde opplevd dypt inne i meg selv.

    Dette gjorde meg lei meg, og jeg følte at jeg ble frustrert og utilfreds. Mine frustrasjoner over ikke at rekke til, tok jeg ut over mine foreldre og søsken, som ikke hadde det spesielt godt i denne perioden.

    Kort før jeg fylte 18, flyttet jeg så til Tórshavn, for å bo hos min far. Jeg tenkte at dette ville være lykken. Hos min far kunne jeg leve akkurat som jeg hadde lyst, og det var ingen som stoppet meg eller bestemte at jeg skulle på møte.

    Det viste seg allikevel ganske raskt, at dette ikke var den lykke jeg hadde forestillet meg. Det som jeg tenkte skulle gi livet innhold og verdi, viste seg i stedet å tappe meg mere og mere. Langsomt, men ganske sikkert, begynte min livskraft og glede å svinne bort. Jeg prøvde å gå i byen med venner og drikke følelsene vekk, men det var det ingen glede i. Når vennene satt og hadde det morsomt i synden, følte jeg meg bare helt feil, og hadde bare lyst til at gå hjem – men jeg måtte jo ”vise meg glad i venners rad”.


    Alvin:Hvordan opplevde du så at Herren dro deg tilbake?

    Suni Fríði:Omtrent et og et halvt år etter at jeg flyttet ut hjemmefra, hadde jeg så nådd bunnen, og var helt tom. Min kjæreste, som jeg hadde ofret alt for, var ikke lenger der, og forholdet med min far var alt annet enn godt. Ingenting var som jeg hadde tenkt det. Jeg orket ikke lenger å stå opp av sengen eller å spise. Hvis dette var livet, så hadde jeg ikke lyst til mere – jeg så kort sagt ikke nogen mening med mitt liv lenger.

    Jeg følte meg som den bortkomne sønnen i Luk. 15. Jeg hadde kastet bort alt det Herren hadde gitt meg, og satt nå og prøvde å overleve på griseføde... men i virkeligheten var jeg nær ved å dø av sult. Jeg kunne ikke fortsette sånn lenger. Jeg måtte svelge min egen stolthet og innrømme at jeg hadde tatt noen feil valg. Eneste måten jeg kunne se noe lys fremover, var å søke kontakt hjemover.

    Derfor skrev jeg et langt brev til foreldrene mine, som tross all min ulydighet og rebelskhet, alltid har vært der for meg og elsket meg. Jeg ba om unnskyldning for min oppførsel og for den siste tiden, og ba ydmykt om jeg kunne komme hjem igjen. Jeg hadde en lengsel etter å komme inn i Guds nærhet igjen. Foreldrene mine var villige å tilgi meg og la meg komme hjem igjen. Langsomt kunne jeg nå begynne å reparere de skadene jeg hadde forårsaket de siste to årene.


    Alvin:Kjente du så med en gang at alt ble godt igjen?

    Suni Fríði:Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg kan kanskje best beskrive det med lignelsen om mannen i Luk 10, som ble angrepet på vei til Jeriko. Forskjellen var bare at de fleste av skadene og sårene jeg hadde, var påført av meg selv. Men uansett, så var Jesus den samme. Han så meg der jeg lå, uten vilje eller kraft til å leve videre. Han tok meg opp, renset sårene og førte meg til herberget (menigheten), hvor en helbredelses prosses kunne begynne. Hvis ikke han hadde betalt prisen, hadde jeg aldri kommet opp igjen.

    Til å begynne med følte jeg meg alikevel ikke spesielt bra med dette å gå på møte, fordi jeg forventet at folk ville tenke og se underlig på meg. Men mens jeg var der i herberget, opplevde jeg at mine sår langsomt ble helbredet, og jeg begynte at oppleve en glede i det å komme sammen med mine nådesøsken – å tenke seg... jeg har nådesøsken!


    Alvin: Når tok du så beslutningen å la deg døpe?

    SuniSuni Fríði:Omkring et halvt år etter at jeg var begynt å gå på møtene igjen, begynte jeg å se dette med dåpen. Jeg hadde aldri forstått eller sett mye av hva dåpen var, og tenkte derfor at dette var noe man gjorde når man hadde vært  frelst i mange år. Men nå viste Herren meg, at dette ikke er noe jeg bør vente med, men snarere få gjort med en gang. Jeg snakket derfor med mine menighetsledere (Hallur og Alvin) om dette. De utla for meg betydningen av dåpen, og at dette var langt mere enn en handling i lydighet – dette var en pakt med Gud om å begrave mitt gamle liv, og stå opp til et nytt liv i Kristus.

    Dette var nøyaktig det jeg ønsket; å bli kvitt det gamle livet, og begynne å vandre i det nye livet, som Jesus hadde gitt meg. Jeg avtalte så med Alvin en dato på når jeg skulle bli døpt. Det ble den neste søndagen som kom. Før vi så gikk på bønnemøte på onsdagen, hvor jeg ønsket å fortelle menigheten om min avgjørelse, spurte Alvin meg om jeg kort kunne fortelle hvorfor jeg ville bli døpt. Det eneste svaret jeg hadde var, ”Jeg vil være hel for Jesus; ikke mere halvt”.

    Alvin: Har du merket noen forandring siden du ble døpt?

    Suni Fríði:Det kan du tro jeg har... Mitt liv er helt forvandlet. Den gamle meg, som var sjenert og flau over alt som hadde med møter og Jesus å gjøre, er tydeligvis begravet. I dag merker jeg at jeg frimodig kan fortelle mine arbeidskolleger, at jeg er blitt frelst og at jeg går på møter. Jeg har også opplevd at folk har kommet opp til meg og spurt meg, om hva som er hent med meg, fordi jeg er så forandret – jeg er blitt smilende, glad og livlig.

    En annen ting jeg merker, er at jeg som før hatet tanken om å skulle på møte, og som ikke hadde noen interesse i Gud eller Guds Ord, går nå og gleder meg til neste møte og bibeltime. Det er helt utrolig, så stor forandringen er!


    ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg” Gal. 2,20



    All ære til Jesus, som har gjort det alt!