logo

jesus,

  • ALLE

    Hvordan kan ordet ”ALLE” forenes med Bibelens lære om ”evig Forutvelgelse”?


    Læren om forutbestemmelse, forutvelgelse og evig sikkerhet går som en rød tråd gjennom Bibelen. Har man ikke fått tak i denne sannheten vil mange ord i Skriften fortone seg som motsigende. Men som alle andre sannheter i Skriften har også denne gjennom tidene blitt motsagt og fortolket til å passe den menneskelige tankegang og hva teologene kan akseptere. Selve det allmennreligiøse folkekirkeprinsippet forutsetter jo at alle er medlemmer av kirken. Skal kirkene og menighetene, markedsføre sitt tilbud må de være altinkluderende og med så lave terskler og romslig takhøyde som mulig. Kvaliteten må vike for kvantiteten. Det menneskelige kall og kirkenes egen ”frelse” har vist seg mer effektive for kirkevekst enn Guds kall og bibelsk frelsesforkynnelse. Men fremdeles står Jesu ord faste og urokkelige: ”Ingen(og da mener han ”Ingen”) kan komme til meg uten at Faderen drager ham”Joh 6,44. Løftet om frelse gjelder fremdeles ”Så mange(ikke flere og ikke færre) som Herren vår Gud kaller til”Apg 2,39. Og: ”Hvem han(og absolutt ingen annen) vil, den miskunner han seg over; og hvem han vil, den forherder han.”Rom.9.18.

    Hvordan stemmer så dette med 1.Tim. 2.3-4: ”Gud vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.”For å forstå dette og lignende skriftsteder er det nødvendig å ha klarhet i to ting. Det ene er sammenhengen verset er satt i og det andre er: Hva menes med Ordet ”Alle”?

    La meg ta frem noen av de mange sammenhenger som kan belyse dette:

    Mark 1,5: ”Og HELE Judea og ALLE de fra Jerusalem gikk ut til ham(døperen Johannes) og de ble døpt av ham i elven Jordan…» Mat 21,25 slår klart fast i diskusjonen mellom Jesus og Israels ledere at dette allikevel ikke kunne gjelde alle, og om døperen Johannes ble det da sagt: ”Hvorfor trodde dere ham da ikke?” Hvem var så de ”alle” som ble døpt? Det var ALLE de som trodde. Hør døperen Johannes egne ord i Joh. 3,27: ”Et menneske kan ikke få noe uten at det er gitt ham fra himmelen.”

    Etter helbredelsesunderet med den vanføre sier Ap.gj.4.21: ”for ALLE priste Gud for det som var skjedd”. Av sammenhengen ser vi at dette ”alle” ikke gjaldt rådsherrene, de eldste og de skriftlærde, yppersteprestene og alle i deres familie. Og dessuten hadde Jesus sagt i Luk.21,17: ”Dere skal hates av ALLE for mitt navns skyld”. Dette ”alle” gjaldt altså ikke alle og inkluderer ikke meg og mange andre som elsker apostlene og Jesu Kristi navn.

    Om Paulus sier Ap.gj.21.28: ”Dette mennesket som ALLE-steds lærer ALLE imot folket og loven og dette sted…”Var Paulus på alle steder og lærte han alle? Vi leser i Ap.gj. 16.6-7 om steder Paulus ikke fikk lov av Ånden å dra. Og på de steder han forkynte nådde han kun de ”Alle” som lyttet. De er de Skriften kaller ”alle”.

    Hør Jesu Ord: ”Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra ALLE til meg”Joh.12.32. Han talte om sin død på korset. Dro han så der på Golgata ALLE til seg? Nei, så visst ikke, og heller ikke siden gjennom historien. De fleste er, som den gang, fiender av Kristi kors. Og hva med de mange ”alle” som gjennom historien aldri fikk høre ordet om korset til frelse og aldri fikk den tro som kommer av forkynnelsen?

    Men Jesus lyver ikke når han sier ALLE. Han taler om de ALLE han kaller ”alle”, ikke alle vi kaller ”alle”. Det er ALLE de han fra evighet har utvalgt. Det er ”de som etter hans råd er kalt … han som ikke sparte sin egen sønn, men gav ham for OSS ALLE… Guds utvalgte.”Rom.8.28-33. 

    Joh.1.16 sier: ”Av hans fylde har vi ALLE fått”.Hvilke ALLE gjelder dette? Det er ”ALLE de som tok imot ham … ikke av kjøds vilje, ikke av manns vilje, men av Gud”v.12-13. Igjen ser vi at ALLE begrenser seg til de utvalgte som ikke av egen vilje, men av Guds vilje tok imot Jesus.

    Paulus fikk den store åpenbarelsen av at Guds frelse også gjaldt hedningefolkene og ikke bare jødene. Mange av de gangene ”Alle” er nevnt står nettopp i denne sammenheng.  Hans kall gjaldt forkynnelse for ALLE mennesker: ”Våre fedres Gud har utkåret deg til å … være ham et vitne for ALLE mennesker…”Ap.gj.22.14-15. Men Paulus vitnet aldri for ALLE mennesker, men redegjør for sitt

    kall i Rom.1.5: ”Jeg... fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant ALLE hedningefolkene ”.Og i Tit.1.1: ”Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgtetil tro.” Og alle de utvalgte vil bli vunnet.Og de utvalgte befant seg blant ALLE folkeslag. Slik vitner Joh.Åp. 5.9 om Jesus: ”Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.”

    Det gjelder kun ALLE de utvalgte. Se Ap.gj.15. ”For at ALLE andre mennesker(enn jødene) skal søke Herren, ja ALLE hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren som gjør dette som er kjent av ham fra evighet av.”ALLE gjelder også her kun de som er utvalgt fra evighet. (Se Rom.8.29-30)

    Paulus’ kall var ”å opplyse alle” i Guds forutvalgte menighet. Efes. 3.8-11. Hør Ap.gj. 13.48: ”Da hedningene hørte det, ble de glade og priste Herrens ord og de tok ved troen SÅ MANGE som var utsett til evig liv.”Ap.gj.13.48. Her oppfyltes ordene i Rom. 3.22 og de fikk oppleve: ”Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for ALLE og over ALLE som tror.” Det var denne menigheten, de som var utsett til evig liv, Jesus kom for å frelse og som han gav seg selv for på korset. ”Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser … Kristus elsket menigheten og gav seg selv FOR DEN.”Efes.5.23,25.

    Det er om denne menigheten, utvalgt fra evighet i Kristus, at Paulus skriver i Kol.3.11-12: ”Her er ikke greker (hedning) og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, trell, fri, men Kristus er alt og i ALLE. Ikle dere da som Guds UTVALGTE…”. I lys av dette kan du lese 1. Joh.2.1-2: ”Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.”

    Til korintermenigheten skriver Paulus om nådegaver og tjenestegaver: ”Gud er den samme som virker alt i ALLE”(alle i menigheten)

    Om oppstandelsen skriver Paulus i 1. Kor.15.22: ”Likesom alle dør i Adam(også de frelste må dø den legemlige død) så skal ALLE levendegjøres i Kristus”Av sammenhengen ser vi at disse ALLE er de som ”hører Kristus til”v.23. Og det er kun om disse han skriver i v.28: ”for at Gud skal være alt i ALLE.” Disse ”som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i ALLE”Efes.1.23.

    Livsens rettferdiggjørelse for ALLE mennesker”i Rom.6.18 må sees i sammenheng med v.17: ”De som får nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom(skal) leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.”

    2. Pet.3.9: ”Herren ..han har langmodighet med dere, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at ALLE skal komme til omvendelse.”Disse ALLE må være de han kaller ”dere”(se også v.17.) For i v.7 sier han om himlene og jorden at de ”oppholdes til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.”

    ”For at han skulle smake døden for ALLE”Hebr.2.9 må sees i sammenheng med v.16: ”For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av.”Og Abrahams ætt det er de som har Abrahams tro.

    Paulus sier i 2.Tim.1.15: ”Alle de i Asia vendte seg fra meg.”Dette gjaldt ikke alle mennesker som bodde i provinsen Asia, men kun de troende som Paulus kaller ALLE.

    Alle mennesker bruker ordet ALLE i en sammenheng som ikke omfatter alle. Om jeg for eksempel skulle bli spurt: ”Var der mange mennesker på møte du hadde i Oslo? Og jeg svarte: Alle var der, ville ingen tro at alle 600.000 som bor i Oslo var der, men alle de som har sin tilhørighet i Nardusmøtene var der. Det er de jeg kaller ALLE i Oslo.

    Men når Jesus døde for ”alle” de utvalgte, betyr så de at han måtte ha brakt et større offer og betalt en større pris om han hadde dødd for alle individer i hele verden? Nei, intet større offer kunne ha blitt betalt. Han betalte med hele sitt liv og hver blodsdråpe og som sådan ville det kunne frelse alle mennesker.

  • Hva skjuler navnet Jesus Kristus?

    11822594 10204409006250904 6026334433200498230 nHva skjuler Navnet Jesus Kristus? På Norsk Frelser, Jesus Gresk, Hebraisk Yeshua. Dere er i dag en frelser født, Kristus Herren i Davids stad. Var Kristus Herren i Davids stad? Av Davids ætt etter de skriftlærdes utsagn, men hvorledes kan det ha seg at David kaller han Herre? Jesu spurte dem, og de Skriftlærde teologene kunne ikke svare. Gud sier i det G.T, Profetiene. Foruten meg finnes ingen Frelser eller Klippe.

    Gud kan ikke lyve. Paulus sier i Rom 9.5 at Kristus er Gud over alle ting. Klippen var Kristus. Paulus og Apollos Målbandt de skriftlærde, de viste dem ut fra Skriftene at Jesus Kristus var Messias, Gud sjøl. Han var den sten som ble forkasta av bygningsmennene, etter Peters Utsagn. Hadde de visst at de korsfest Herlighetens Herre…, skrev Paulus, men den visdommen hadde de ikke. sa Paulus. Herlighetens Konge i G.T. Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, Heller ikke noen vet hvem Faderen er uten Sønnen og hvem Sønnen vil åpenbare det for,(ikke engang i Jula.)

    Filip og Tomas fikk de noe Åpenbart? Les Historien. Etter Jesu ord til dem så Tilbad de Jesus, min Herre og min Gud tiltalte de Jesus med. Den som har sett meg har sett Faderen sa: Jesus. Guds hemmelighet var Kristus og en annen hemmelighet i Tim 3.16. Stor er Guds fryktens Hemmelighet, han som kom i kjød, Fra Eng. K. James. Gud som kom.( Åpenbart i Kjød. Var Sønnen Gud åpenbart i kjød? I Ap. Gj. står at Gud vant seg en Menighet med sitt eget blod. ): Gud er Ånd og Herren, (YHVH), Jehova er Ånden. Sann Gud og Sant menneske og Mellommann i den Nye Pakt, Offerlammet Måtte dø for våre synder etter Skriftene. Men den Evige Ånd som var i Legemet, bak forhenget kunne ikke dø. Dere skal alle forlate meg, sa Jesus, Men Faderen blir hos meg.

    Gud var i Kristus og forlikte Verden med seg selv. Hør Israel, Herren din Gud, Herren er én. One fra Eng. Rom. 3. Er Gud bare Jøders Gud? Såfremt at Gud er én, så er han også Hedningers Gud, Sitat Paulus. Jakob sier at man gjør vel i å tro at Gud er én. Vårt samfunn er med Faderen og Sønnen. Den Ånd som bekjenner At Jesus Er Kristus Kommet i Kjød er av Gud. (Bekjenner at Frelseren er Klippen (Gud selv) Foruten Meg Finnes Ingen Frelser eller Klippe sa: Han. Les hva Jesu disipler forkynte og stod på til siste slutt. De bygde på Ordets Grunn og ikke på Kirkehistoriens blundere og lot seg drive av meninger i folkehavet og statens ballade. 

  • Hvor er OMVENDELSEN blitt av?

    {jcomments off}Både døperen Johannes, Jesus og Peter begynte sin forkynnelse med: "Omvend dere". På pinsefestens dag legger Peter dette med omvendelse som grunnlag for både vanndåpen og mottagelsen av den Hellige Ånd.


    Sann og ekte omvendelse er alltid forårsaket av en mektig åndskraft og skaper en total omsnuing i et menneskes liv. Den kommer ikke ved og selv å ta seg sammen, men er en gave fra Gud: "om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten" (2.Tim.2.25). Det iverksettes ved at "Guds godhet driver deg til omvendelse" (Rom.2.4). En slik opplevelse er en gudgitt snuoperasjon som endrer hele livet, revolusjonerer og endrer fremtiden. Verdimålerne blir helt annerledes. En skammer seg over det syndefulle liv en levde og ser seg selv med avsky i Guds speil i Ordet. En vemmes over de handlinger en gjorde, ikke bare de rent verdslige, men også de tomme, tradisjonsbundne religiøse handlinger, som barnedåp, konfirmasjon, altergang, falske lærebegrep og den tomme rituelle, religiøse gudstjeneste. Alt dette blir kvalmende. Tårene renner i strømmer fra øynene når hjertet i vånde erkjenner sin fortapte stilling og synden blir grell og levende. Det er i dette øyeblikket, gitt av Gud, at livets viktigste veikryss ligger og den verdifulle muligheten til en total ny kurs ved og betingelsesløst å overgi seg til Gud.

    Den fortapte sønnen sa:

    "Far! jeg har syndet mot himmelen og for deg, og er ikke verdig lenger til å kalles din sønn..." (Luk.15.21).

    Peter fornektet Jesus der i yppersteprestens gård, vaklet sønderknust ut i mørket og gråt bitterlig. Tolleren i Templet slo seg for sitt bryst og sa: "Vær meg synder nådig". David ropte fra dypet av sin sønderknuste sjel: "Vær meg nådig Gud. Og videre: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld... og du tok bort min syndeskyld." (Salme 32.5). Intet kan erstatte en sann omvendelse. Den hører med til og er ufravikelig nødvendig for en bibelsk frelse. Hvilken tragedie at så mange "kristne" ikke har opplevd en slik omvendelse. Det er for dem et håpløst, gammeldags fremmedord som ikke passer inn i de moderne predikanters vokabular.

    I forbindelse med et menneskes omvendelse bringer, Gud inn forskjellige aktører. Hver av disse er viktige for at resultatet skal bli ekte. Først i dette omvendelsesdramaet står synderen, tynget av misgjerning og borte fra Gud. Deretter finner du Herrens vitne, evangeliets formidler uten ord, som daglig lever Kristuslivet og vitner med sin rene ferd i gudsfrykt. Vitnes liv er i seg selv et bevis på at Jesus kan frelse og gi et forvandlet liv i Guds kraft. Så finner vi menigheten. Det er de hellige, utvalgte, tatt ut fra verden fra ulike bakgrunner og løst fra Satans lenker og bånd. De har alle opplevd å bli satt fri fra syndelivets lenker. Vi finner forkynneren. For hvorledes kan de tro uten at noen forkynner? Husk at det var profeten Natans overbevisende budskap som fikk David til å falle på sitt ansikt og omvende seg. Alle disse aktørene er med i Guds frelsesplan for hver utvalgt og dyrebar sjel. Men hvordan kan syndbetyngede, uforløste, verdsligsinnede "kristne" og vanhellige menigheter med populistiske predikanter og pastorer føre noen til sann omvendelse?

    Satan har satt inn sitt kraftigste maskineri og sine tyngste våpen nettopp her. Han har fjernet omvendelsen. Og til dette finner han lydige tjenere: "èn synder kan ødelegge meget godt" (Pred.9.18). I Faraos palass brukte han magikere, trollmenn. De kastet sine staver, som ble til slanger og kopierte de guddommelige tegn slik at det ekte ble nøytralisert og de tegn Guds mann Moses, gjorde, ble uten effekt. Farao omvendte seg ikke, men ble enda hårdere. Liknende ting skjer i dag og "Jannes og Jambres" som Paulus advarer imot (2.Tim.3) opererer nå i endetiden. Trollmannen Elymas satte inn sine fremstøt for å hindre landshøvdingen Sergius Paulus fra å ta imot omvendelsens og frelsens budskap. Det var den korrupte predikanten Bileam som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn.

    Og vi opplever den negative påvirkning i dag fra forkynnere og menigheter som er i en slik ynkelig stilling at de ville blitt spottet rett opp i ansiktet, om de ba noen omvende seg. Ordene ville komme i retur og ropet ville lyde: "Lege, leg deg selv!"

    Bibelen sier: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete...." (Salme.1.1). Men dessverre, nettopp i denne stilling befinner de fleste "kristne" seg, involvert blant frimurere, tempelriddere og andre hemmelige losjer, politiske partier, religiøse fellesmøtekomiteer og andre "ugudelige råd".

    Det var presten Elis villstyrige sønner, en frafallen Samson og en forsløvet Salomo som dro ned Israels ry og rykte. Med sitt dårlige eksempel fikk de nok skarer bort fra den omvendelse som et sant gudsfolk skulle leve i. Pred.10.1 sier: "Giftige fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grand dårskap ødelegger en mann som utmerker seg ved visdom og ære."

    Det er en meget lærerik beretning vi finner i 1.Kong.13.1-29,33-34. Les den i sammenheng med det samme.

    Det hele begynte egentlig i Salomos frafallsår da Gud egget tre konger , edomitten Hadad (1.Kong.11.14) og Reson, Eljadas sønn (v.23) og efra'imitten Jeroboam (v.26) opp mot Salomo. Akia, seeren, profeterte at Gud ville gi Jeroboam tronen over de ti nordlige stammene og garanterte ham å være med dersom han gjorde hva rett var i Herrens øyne. Allikevel, etter at han ble konge, trodde han ikke på Herrens garantier, men at han heller måtte sikre seg selv ved å iverksette tiltak for å hindre folket å dra opp for å holde gudstjeneste i Jerusalem. "Dersom dette folket drar opp for å bære frem offer i Herrens hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge". (12.27) For å sikre seg politisk plasserte han derfor to gullkalver, en i Betel og en i Dan og erklærte: "Se her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land" (12.28) Hør hva Skriften så sier: "Dette ble en årsak til synd". Det Jeroboam her hadde gjordt ledet Israel til frafall og dom. Fremtiden så svart og håpløs ut. Men i sin kjærlighet sendte Gud en profet til dem fra Juda. Han leverte et sterkt og overbevisende budskap til kongen, stadfestet av en mirakuløs hendelse. Jeroboam ville stoppe profeten i sin tjeneste og rakte ut sin hånd imot ham. I samme øyeblikk som han ville arrestere Herrens sendebud falt Guds dom over ham og mannen stivnet til som gips i Guds jerngrep. Ydmyket, maktesløs og redd ropte kongen til gudsmannen om forbønn og hjelp. Hans hjerte var mykt som leire i pottemakerens hånd innfor denne demonstrasjon av åndelig autoritet. Og Gud slapp sitt grep om mannens kropp og sjel. Der er håp for en nasjon og for en menighet når lederen omvender seg. Det var da Ninives konge, etter profeten Jonas domsforkynnelse, omvendte seg og kledde seg i sekk at folket fulgte sin leders eksempel og Gud trakk dødsdommen tilbake.

    Hvilket inntrykk det må ha gjordt på Samarias innbyggere da Gud så Jeroboams omvendelse og legte ham. Nyheten spredte seg til alle, inn i huser, forretninger, på gatehjørner og i skoler. Alle diskuterte nå vekkelsespredikanten som kom til byen og mannens bønn som forårsaket redningen for den paralyserte kongen. Kanskje sa de som så: Kan du tenke deg slikt; en ung og ukjent predikant. Vi vet ikke en gang hans navn. Han gikk modig rett bort til gullkalv-alteret og ropte og fektet som en villmann. Aldri har vi opplevd noe slikt i våre gudstjenester; håra reiste seg på hodet og blodet stivnet i årene da han skrek imot alteret. Aldri har vi følt en slik hellig frykt og sett en slik presentasjon av Guds kraft. Det var ikke som de religiøse fellesmøtene vi er vant til og festaftenene og gospelkonsertene og musikalene og de snille, harmløse andaktene som avslutning på all moroa og spilloppene. Nei, dette var annerledes. Vi skalv i den allmektige Guds nærvær, mens nådegaven til å prøve ånder var i virksomhet og Guds dom falt plutselig. Og da vår forstander ville gå i rette med predikanten grep Gud inn og rett for våre øyne så vi at vår egen berømte pastor stivnet i hjertet mens hånden hans visnet. Vi møtte for første gang i livet en virkelig Herrens profet. For første gang har vi sett vår selvsikre pastor rope om hjelp midt i møtet. Han bønnfalt den unge predikanten med nødrop. Og i ett nu, etter predikantens bønn, kunne vi se de deformerte fingrene, som brukne fyrstikker på den gustne likhånden, skiftet farge og begynte å bevege seg normalt. Slikt har vi aldri opplevd før. Vi ble alle grepet av ærefrykt og trang til å omvende oss. For det var ikke bare kongen som levde i synd. Det gjorde vi alle og vi var redd Guds dom skulle ramme oss på samme måte. Den unge profeten, Herrens salvede og modige sendebud, kjente nok at den radikale forkynnelsen og åndskampen tok på kreftene. Etter møtet var han utslitt. Kongen bød ham med hjem på forfriskninger og en gave, kirkens lønn for møtet. Det var nok fristende, men han avslo. Kanskje visste han litt om slike kaffeselskaper etter møter der Gud har talt, at det oftest vanner ut effekten av det Gud har gjordt og Guds røst og de hellige beslutninger drukner i tomt snakk.

    Men tragisk nok, den unge predikanten lot seg like etter, på hjemveien, lure av en gammel løgnprofet og endte som løvemat, fanget i Satans veisperring. Og hans forkynnelse fikk derfor ingen varig virkning. Profetens ulydighet mot Herrens befaling om å ikke ta imot noen sosiale innbydelser, resulterte i at de mirakler han bevirket mistet sin effekt. Kanskje bortforklarte folket miraklet etter en tid og sa: Det var nok bare en nerv i kongens arm som låste seg, og ingenting å la seg skremme av. Se 1.Kong.13.33: "Men heller ikke etter dette vendte Jeroboam om fra sin onde vei."

    Hvor ble omvendelsen av?

     

  • Hvorfor bryr du mesteren?

    Benjamin-SolheimMark 5,35-36: «Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger? Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro.»

    Når jeg leste denne teksten så stanset jeg opp med det som blir sagt til Synagoge forstanderen, at, hvorfor bryr du Mesteren når datteren din er død? Hvorfor plager du Gud når det du har bedt han om ikke lengre kan virkeliggjøres? Hvorfor driver du og maser på Gud når det som han skulle gjøre for deg ikke lar seg gjøre? Det som stanser meg er denne anklagen, eller den uttalelsen, som nå skal fortelle denne mannen at det er for sent. Jesus kunne vel ha sagt det, han gikk jo ved siden av. Han som er fra begynnelsen (John 1,1) og som fra begynnelsen forkynner enden (Jes 46.10). Når Jesus vandrer ved siden av ham så burde vel ikke tilstanden på jenta bety så mye.

    Disse var ikke så opptatte av hva Jesus kunne gjøre, de var mer opptatt av situasjonen, av det som de kunne skue med sine egne øyne. Datteren var død, og slik var det, så nå måtte synagogeforstanderen slutte å plage Jesus som sikkert kunne hjelpe andre som fortsatt var i live. Nå skulle denne mannen hjem å forsone seg med tapet, ikke drive å håpe på umulige ting. Slik er det når man benytter den menneskelige fornuften, ja, når det vi kan beskue prøver å blande seg med Jesus, og hva han kan gjøre.

    Hvorfor bryr du Mesteren? Hva er det som får deg til å tro at du kan bry Mesteren? Det er et annet aspekt med denne beretningen at, hvordan kan du tro at du har rett til å bry mesteren? Denne oppgaven som du vil ha han til å gjøre er såpass spesiell, så du bør ha en virkelig god grunn. Vel, det eneste han kunne svare var at Jesus selv valgte å følge med ham (Mark 5,24). Det står ikke at det var fordi han ba på en så inderlig måte eller kom med gode argumenter, at Jesus kom med. Det står bare at synagogeforstanderen hadde kastet seg ned for Jesus føtter, men det står ikke hvorfor han valgte å følge med. Mange andre steder i evangeliene står det at han responderte på menneskenes tro, eller han fikk medlidenhet grunnet deres sorg og smerte, men det er ikke tilfelle i denne teksten. Det står bare at Jesus valgte å følge med denne mannen.

    Var det noe menneskelig prestasjons som gjorde at Jesus ble med? Eller var det fordi han var synagogeforstander? Er det fordi noen kan tale så gripende ord, eller fordi noen klarer å få Jesus til å få medlidenhet, at Jesus hører?  Nei, det er ikke det, det er at Jesus selv valgte å stå opp å følge med. Tilbake til spørsmålet som stilles: hvorfor bryr du mesteren? Ja, akkurat du! Så kunne han svare at: jo, det er fordi han fulgte med. Han valgte det selv, det var ikke jeg som tvang ham. Selv om han hadde kastet seg ned for Jesus, så var ikke Jesus nødt til å gå på grunnlag av hans ord, men det var fordi Jesus selv ville. Altså valgte Jesus å følge med ham, og det var ikke på grunnlag av noen menneskelige prestasjoner, men fordi Jesus selv ønsket å gå. Jeg regner med at han hadde medynk med mannen, jeg regner også med at Jesus merket troen til denne mannen, han kastet seg tross alt ned for Jesus, selv om han var synagogefrostander, og ba en omstridt skikkelse om hjelp og håndspåleggelse. Men teksten legger ikke vekt på hvorfor Jesus fulgte med, bare at han gjorde det.

    Poenget mitt er at det var Gud selv som valgte å komme, han valgte selv å være denne helbrederen og denne frelseren (John 3,17). Han valgte det fordi han selv ville. Det at Jesus stanset med mennesker, handlet ikke først og fremst om hvem de var eller hva de gjorde, men det hadde med Jesu plan å gjøre. Det var altså derfor denne mannen kunne bry mesteren, fordi Gud hadde gjort det mulig. I det store bildet – som kanskje ikke denne mannen tenkte på – var at han kunne hvile i at den evige Gud selv valgte å følge med. Dermed blir ikke spørsmålet – hvorfor bry du mesteren – gyldig lenger, fordi det ikke er til bry for Gud, men det er et valg han selv har tatt. Tenk at Mesteren selv valgte å være der for et støvkorn, et menneske. Dermed forsvinner alle tanker om at man fortjener noe som helst, men det er bare ved Guds store nåde, og dermed forsvinner anklagen. Fordi det handler ikke om oss lenger, men om Guds valg.

    Vi da som ikke lenger har Jesus ved siden av oss lenger, men har Jesus i hjerte. Vi er hans barn og kan tre fram for Gud, som han sier i Heb 10,19-20: at vi kan med frimodighet å gå inn i helligdommen fordi han har innviet en ny og levende vei. Han har gjort et fullbrakt verk, som gjør at vi kan ha enda mer frimodig en denne mannen. Vi kan bry ham med alle de vanskelighetene vi møter. Det som gjør at du kan bry mesteren, er ikke at du er frekk nok, eller frimodig nok. Det som gjør at du kan bry ham, er at du vet om hva han har gjort for deg, at du har kunnskap om hva hans ord sier. Da kan du bry mesteren med frimodighet, når du vet hvilken vei han har banet.

    Det står i vers 24 at Jesus gikk med denne mannen til sin datter. Han hadde fortalt Jesus om hvordan situasjonen var og ba ham følge med. Både i Luk 8,42 og Mark 5,23 forteller mannen om at datteren ligger for døden, mens i Mat 9,18 – står at hun var død. Det viktige var ikke mannens definisjon på situasjonen, men Jesus visste datterens tilstand. Det viktigste er ikke at du klarer å forklare godt nok dine problemer, men at du kaster de over på Gud, han som vet. Jesus trenger ikke å sjekke om han kan gjøre noe med saken, for alt er mulig for ham (Mark 10,27).

    Her er det en historie hvor Ordet møter tvilen. Jesus, som er Ordet (John 1,14), går sammen med faren til denne datteren som er i nød. Han har kommet til Jesus med sitt siste håp og Ordet valgte å følge med. Jeg tenkte også på hvordan Ordet stanser anklagen, hvordan Ordet stanser tvilen. Når du selv ikke har noe å svare anklagen med så har du Ordet å svare med. Jesus roer ned den store bølgen som er på vei til å stanse alt sammen med et ord, frykt ikke bare tro! Selv om det i det synlige var umulig for at noe skulle skje, så kan Ordet forandre alt.

    Det er nemlig her en kan avgjøre om Gud er med, nemlig at han talte sitt ord som gjorde at vandringen fortsatte. Mange i dag ber Gud om ting som aldri kommer til å skje, fordi bønnen ikke er bygd på Guds ord. De kommer og ber om ting som Gud aldri kommer til å svare på, som Gud aldri blir med på, fordi det er ikke i samsvar med hans ord.  Men når du ber om noe, så se hva Guds ord taler om saken, se hva som står skrevet i din bibel og du vil oppleve at summen av Guds ord er sannhet (Salm 119.160).

    Mannen har allerede opplevd at på veien til sin datter, så hadde en kvinne kommet og blitt frisk bare ved å røre ved Jesus. Hun hadde rørt ved hans kledebånd og ble fri fra sykdommen sin. Hun hadde kommet etter han, men likevel blitt helbredet før hans behov var blitt fylt. På en måte så kunne dette gi ham en større tro på Guds kraft, at Gud hjelper i menneskers nød. Men for noen kan det virke urettferdig, at noen får hjelp før noen andre, i denne historien var det jo han som spurte først. Kanskje begynte han å tvile når disse kommer og ber han slutte å bry Jesus med umulige ting. I alt dette kaoset, som mannen må føle når anklagene kommer, tiden forsvinner og alt blir tyngre og tynger så er det godt at Jesus er der.

    Men Jesus stopper ikke lenge hos denne kvinnen, eller de andre menneskene, men han fortsetter sammen med mannen. Det er fortsatt det viktigste, nemlig at Ordet er på vei. Hans helbredelse, hans bønnesvar kommer når han selv vil, det kommer så fort Herren vil. Det skjer på Herrens premisser og ikke våre egne. Ordet er sendt ut, men det kommer til og åpenbare seg når han selv ønsker (Jesaja 49,8).

    Med dette ordet står han midt i stormen og ber mannen bytte fokus fra bølgene til ham. Det er ikke det at alt går knirkefritt som gjør et menneske trygt, men det er å sette fokus på Jesus, uansett hva som stormer rundt deg. For det vil alltids være tusen vis av bekymringer rundt deg, det vil alltid være anklager og problemer foran deg, men troen på Jesus gjør alt stille. Det var derfor Paulus kunne synge lovsanger om Jesus midt i det innerste fengslet, fordi han hadde fokus på Jesus og hvilken omsorg han hadde for ham. Det var derfor Elisja kunne be Gud om å åpne drengens øyner fordi han visste hvilken Gud som var med ham.

    Så kjære venner, frykt ikke bare tro! Denne datteren våknet opp fordi Jesus gikk med og reiste henne opp. Vi skal vinne seier over alt hva vi møter på fordi han er med og det var han som bad oss om å gå ut av båten å gå imot ham, tross alle bølger. Nøden kan bli stor iblant oss, vi kan miste ting og vi kan være nær ved å gå under, men da vil han komme som med denne mannen og si ‘’ frykt ikke bare tro’’. Hvordan skal vi da bare tro? Jo lytte til forkynnelsen som det står i Rom 10,17, troen kommer av forkynnelsen. Da vil vår tro øke og vår frykt minke.

    Jeg har ikke opplevd all mulig sorg og trengsler som mange av disse i bibelen, og sikkert er det fordi jeg selv ikke er klar for å tåle slike strabaser eller at det ikke er Guds vei og vilje. Men i det lille av prøvelser og vanskeligheter jeg har opplevd så kan jeg reise mitt Ebeneser å si at hit inntil Herren har hjulpet så vel.  Jeg vet ikke hva som skjer i morgen men jeg vet at hver dag har nok med sin egen plage (Mat 6,36). Gud har selv valgt å være med oss, og han skal og selv bevare oss. (Fil 1,6)

    Broderhilsen Benjamin
  • Ikke frelst...!

    14111708 1367552143259052 1999245199 n"Kornhøsten er forbi, frukthøsten er til ende, men vi er ikke frelst" (Jer 8,20). IKKE FRELST! Kjære leser, er dette overskriften over ditt liv? Du hørte frelsens budskap. Du hørte advarsel om den kommende dom, men allikevel må du erkjenne – ikke frelst. Så vil du stå der uten unnskyldning på evighetens avgjørelsesdag. Du fulgte andre til graven. Og der ansikt til ansikt med døden og evigheten bestemte du deg for at du måtte søke Gud og bli frelst. Den ene etter den andre ble høstet inn. Du opplevde vekkelsestider, hvor mange omvendte seg og tok imot det evige liv i Jesus Kristus, men du fortsatte som før. Mange dyrebare sjeler ble høstet inn, men ikke du. Du har opplevd både “kornhøsten” og “frukthøsten”, men du du “er ikke frelst”. Kommer du noen gang til å bli det? Anledningen er gått forbi. Vil nye komme? Ingen forkynnelse, ingen sorg og død, ingen salvet sang, ingen bibel-lesning, ingenting har hittil grepet ditt hjerte sterkt nok til å vende deg til Jesus og bli frelst. Kanskje blir du, i likhet med de aller fleste, aldri frelst, men går over dødens terskel like syndbesmittet og uren som du levde ditt fattige liv. Den beleilige tid kom aldri for deg. Men akkurat nå, mens du leser disse ord er Jesus hos deg ennå en gang. Om du hører hans kall er det ikke for sent. Og skriften sier: “I dag, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte”.

    (ARTIKKELEN ER SAKSET FRA NARDUS-BLADET NR. 5 – 1996 – 13. ÅRGANG)