logo

Pinsebevegelsen,


  •  

    April

    1913

    Pinsebevegelsen hadde sin begynnelse i 1906, møtene i Azusa Street Mission, Los Angeles og den strøm av åndelig kraft og fornyelse som spredte seg ut herfra.

    Men allerede før møtene i Azusa Street er det anslått at ca.13.000 mennesker hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Charles Parham, en tidligere metodist og hellighetspredikant og Agnes N. Ozman var blant de aller første.

    Allerede i 1908 hadde tallet steget til 25.000.  Bevegelsen var de første årene preget av denne sterke åndelige pinsedagsopplevelse og der var lite rom for teologiske klargjøringer. Den første splittelse over et teologisk emne kom i 1910-1911 etter en tale hvor William H. Durham belyste ” Det fullbrakte verk på Golgata.” Den andre hovedsplittelse kom i 1913 og kulminerte i 1916 over synet på læren om En Gud i motsetning til Treenighetslæren.


    I april 1913, i Arroyo Seco, Los Angeles, avholt pinsebevegelsen en verdensomspennende konferanse som varte en måned. På mange måter markerte dette stevnet den nye bevegelsens store styrke og enorme fremgang. Vekkelsen spredte seg med stor intensitet. Men konferansen skulle også bli opptakten til stor splittelse. Dette beretter Frank Ewart, en av de tilstedværende om. Forventningen til hva Gud nå ville gjøre steg til de store høyder etter en profetisk tale fra Jer.31.22: ”For Herren skaper noe nytt i landet.” Gud ville gjøre noe nytt. Etterfulgt av dette budskapet talte så den kanadiske evangelisten R.E. McAlister i et stort dåpsmøte og påviste at det apostoliske dåpsformularet ikke var ”i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn”, men ”i Jesu Kristi navn”. Forsamlingen ble synlig begeistret. En røst prøvde å hindre at den store dåpen ble utført etter apostolisk mønster, men det var for sent og Guds kraft var for mektig og alle ble døpt i Jesu Kristi navn. Dog ble mange ved dette vekket til ettertanke og mange gransket Guds Ord under bønn. En av predikantene, John G. Scheppe, ble liggende våken hele natten etter dåpen og morgenen etter løp han gjennom leiren og ropte ut til de mange tusener at Herren hadde åpenbart for ham sannheten om dåpen i Jesu Kristi navn. Og mange flere tok etter dette imot denne sannheten. Ewart skriver at han ikke umiddelbart åpnet seg for dette nye, men etter timer i samtaler med McAlister etter at konferansen var over, ble han overbevist, lot seg døpe i Jesu Kristi navn og holdt sin første tale om Ap.gj.2.38 den 15.april 1914. Og slik spredte sannheten og læren om En Gud seg. Denne sannheten gikk alltid parallelt med sannheten om dåpen i Jesu Kristi navn. Ewart skriver: ”Det var lang tid etter at denne predikanten (McAlister) hadde forlatt Los Angeles, hvor jeg var pastor i en menighet, at åpenbarelsen av Jesu Kristi absolutte guddom, kom over meg. Jeg så da at likesom hele guddommens fylde bodde i Jesus, legemlig, var derfor dåpen, slik apostlene utførte den, den eneste måten å oppfylle Matt.28.19”.  Den bibelske lære var nå underbygget og befestet og spredte seg raskt i den nye pinsevekkelsen og mange lot seg døpe om igjen i Navnet. En av de mest innflytelsesrike var nok pastoren i Christ Temple i Indianapolis, Gladstone Thomas Haywood. Han ble en av de fremste ledere av En Gud –pinseretningen.  I tur og orden kom den ene lederen etter den andre av de første pinsevenner til den samme erkjennelse, bl.a. Frank Bartleman som ble forfatter av verdens mest solgte historiebok fra vekkelsens første tid: ”Da Ilden Falt”.  Av noen ble det kalt ”Jesus only”, av andre ”Oneness”, ”Jesu navn-pinsevenner” eller ”Kristne monoteister.”

    Frykten for at det nye Gud gjorde, åpenbarelsen av En Gud åpenbart i kjød i Jesus Kristus, skulle ta helt kontrollen og dominansen og ødelegge for treenighetspinsevennene og deres organisasjon ”Assemblies of God”, gjorde at organisasjonens ledere tok de første skritt til å støte En Gud-troende ut av deres organisasjon. Dette ble endelig besluttet under Generalforsamlingen i St. Louis i 1916. Og her ble deres første teologiske fellesformular skrevet i 16 punkter i: ”Statement of Fundamental Truth.”  Og her var punktet om troen på Treenigheten det viktigste. Man måtte tro på det eller bli utstøtt. 156 En Gud-forkynnere som var på konferansen ble utstøtt der og da. Og så fulgte utelukkelsen av ca. en tredjedel av alle pinsevennene.

    Forkynnelsen og åpenbaringen om Navnet Jesus ble et sentralt punkt. Det var den fulle åpenbaring av Guds navn. Og Jesu Ord i Mt.28.19: ”Idet dere døper dem i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds NAVN” og at alle apostlene forsto at dette navnet var Jesus Kristus, kunne vanskelig motsies. Noen hevdet at Matteus nok hadde en elendig grammatikalsk kunnskap og mente nok å skrive ”navnene” og ikke ”navn” i entall.

    En Gud - forkynnerne hevdet at de som miniserte Jesus til å være bare en tredel av guddommen, at bare denne ene tredelen ble inkarnert ikke kunne stemme overens med det Paulus skriver i Kol.2.9: ”I ham (Kristus) bor hele guddommen legemlig”.  Gjennom åndsfylte forkynnere ble den bibelske lære om En Gud underbygget med den hele Skrift. At Jesus var 100 % menneske og samtidig 100%  Gud – den ene Gud, Jehova som sier: ”Du skal ikke ha andre Guder enn meg”. Og de forkynte at navn og person ikke kan skilles. Jesus sier selv at han kom i sin Faders navn (Joh.5.43). Han er ifølge Es.9.6 ”den evige Fader” (ikke ”evig sønn” slik treenighetslærerne sier)og åpenbarte Guds eget navn, YHWH, Jehova, Jave. Gud var tidligere bare kjent ved sitt navn, men i Jesus, som betyr Jehova Frelser, ble han også kjent som person. Da han kom og fikk ved åpenbarelse navnet Jesus, var det iflg. Es.9.6, den veldige Gud og evige Fader som kom. Det var ikke, slik treenighetslæren sier, en av tre personer som kom.  ”Sønnen” var det menneskelige legeme som ble født av jomfru Maria, men hans Ånd, hans guddommelighet var ”Faderen”. Sann Gud og sant menneske. De som slik tror på En Gud fornekter altså ikke Faderen og den Hellige Ånd, men fornekter at de er to separate personer. Ewart uttrykte det slik: ”I apostlenes lære var Jesus den synlige manifestasjon av den usynlige Gud, både i navn og natur.”  Nathaniel A. Urshan, en av bevegelsens aller første markerte ledere skrev: ”Vi tror ikke på tre atskilte personer i guddommen, men vi tror på tre tjenester som er fylt av en person. Disse tre tjenestene er Faderens tjeneste, Sønnens tjeneste og den Hellige Ånds tjeneste.”

    Og fra ”den ringe begynnelsens dag” og frem til i dag, har åpenbarelsen av disse bibelske og fundamentale sannheter spredt seg. Ikke først og fremst ved at litteratur og forkynnelse fra disse pionerene i begynnelsen av det tyvende århundre ble spredt, men ved at den Hellige Ånd åpenbarte disse sannhetene for sine tjenere rundt omkring i verden. Læren ble ikke i hovedsak spredt gjennom mennesker, men fulgte den Hellige Ånds utgytelse. Og overalt ble der en voksende uro og utilfredshet blant treenighetstroende over læren om tre atskilte personer i guddommen. De strever hardt for å beholde troen på En Gud samtidig som de bekjenner tre. For eksempel skriver John M. Krumm i boken ”Moderen heresies”; ”Å si at der er èn Gud i Tre Personer er villedende for mange, da de øyeblikkelig heller til den tanke at kristenheten forestiller seg tre atskilte personer forenet hele tiden i et slags himmelsk komitémøte… hvis der er tre slike personer i Guddommen, har kristenheten forkastet troen på èn Gud…”. Georgia Harkness, en metodistprest og teolog skriver i boken ”Fundation on Christian Knowledge”: ”Det var da treenigheten begynte å bli definert som una substantia trespersonae,og disse personene begynte å bli tenkt på, ikke som tre manifestasjoner av èn Gud, men som på det en vanligvis forbinder med tre personer, at tre-Guder - tanken krøp inn i kirkens tankegang.”  En annen treenighetsforfatter, Robert Clyde Johnseon slår i boken ”The Meaning of Christ” fast: ”Stundom er treenighetslæren tolket på en slik måte at Jesus blir en Gud nummer to…”

    Personlig har jeg aldri møtt en eneste åndsfylt kristen som tror de skal møte tre atskilte Guddomspersoner i himmelen. Derfor synger de av hjertet: Hva vil det bli å se Jesus. Og det er ham og ham alene vi skal se.

  • 21641384 1804357116245217 850166178 nDe fleste kristne tenker nok på reformasjonstiden som et lyst kapittel i kirkehistorien. Da blant annet Martin Luther brøt med den katolske kirke, og bragte sannheten om rettferdiggjørelse ved tro fram i lyset. Dette er i og for seg sant, men de fleste er kanskje uvitende om at samtidig med Luther levde sanne, gudfryktige kristne som ikke bare hadde grepet denne sannheten, men som også hadde fått åpenbart mange andre bibelske sannheter, som Luther og andre ikke ville anerkjenne.

    Artikkelen er sakset fra Nardus-bladet NR.1 - 1991 - 8.ÅRGANG


    Disse troeshelter og martyrer, døde for sin tro på det fulle evangeliet! Deres liv og vitnesbyrd, taler til oss ennå i dag. Det er blitt sagt at historien alltid gjentar seg uten at mennesket tar lærdom av det. Dette er sant, og kan også sies i kirkehistorisk og åndelig sammenheng. Like lite som verken Gud eller Satan har forandret seg opp gjennom tidene, like lite har de åndelige prinsipper og problemstillinger forandret seg.

    21875690 1804350342912561 169020603 oM.a.o. det som Jesus og apostlene opplevde, er like aktuelt i dag! Ble de forfulgt, vil deres etterfølgere også bli det. (se Joh. 15,20-21 og Tim 3,12) En annen side av samme sak er at de krefter som arrangerte forfølgelsen på Jesu tid, nemlig de religiøse, også var ansvarlige for de blodige og grusomme handlinger som gjendøperne ble utsatt for på reformasjonstiden. Selv om den verdslige statsmakt ofte tok del i dette, var dette kun på oppfordring av tidens religiøse! Staten ble altså benyttet som bøddel, mens de religiøse var selve drivkraften. Slik var det også på Jesu tid; de skriftlærde og fariseerne benyttet romerne som Jesu bøddel. Dette fremstilles billedlig i Johannes åpenbaring kapittel 17, der den store skjøge (den katolske kirke) rir på dyret (statsmakten), og er drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod, v.6.


    Når utregninger tyder på at den katolske mordermaskin har ca. 70 millioner martyrer på samvittigheten, trer sannheten i joh.åp.18,24, klart fram.

    Hvorfor ble det forfølgelse? Bibelen har svar på også dette: Joh.8,37-44 avslører mye av forfølgelsens ånd. Jesu sier her at jødene vil drepe ham fordi hans ord, sannheten, ikke finner rom i dem. Dette opplevde også gjendøperne: Joh.16,2-3 ble i sannhet oppfylt av mennesker som ikke kjente verken Faderen eller Sønnen.

    Hvilken rolle spiller så Luther i denne sammenhengen? For å kunne besvare dette spørsmålet, er det nødvendig å ha klart for seg et meget beklagelig særtrekk hos Luther, nemlig hans evne til først å erkjenne en sannhet, for siden å forandre mening totalt. En av hovedgrunnene til dette var muligens hans allianser med flere av Tysklands fyrster og ledende menn, skulle han forbli under deres beskyttelse var det ikke likegyldig hva han uttalte.

    Dessverre skifter Luther mening i forbindelse med flere åndelige spørsmål, blant annet når det gjelder dåpen. I begynnelsen av sitt virke uttaler han: «Kan vi ikke bevise at de små barna har sin egen tro, og tror selv, så er det min mening og mitt bestemte råd, at man før jo heller lar være å døpe små barn, siden vi ikke bør håne og vanære Gud ved slikt aperi og gjøglerspill!» Senere sier han at barna bør døpes selv om det ikke kan bevises at disse har en personlig tro!

     

    21769506 1804353896245539 1304271349 nOgså når det gjaldt trosfriheten slo Luther kontra, idet han i 1520 utga et skriv hvor han blant annet hevder at kjettere (vanlig betegnelse på gjendøpere) ikke burde overbevises med sverd, men ved bruk av åndelige våpen. Tidlig på 1530-tallet uttaler både Luther og hans nære medarbeider, Melanchton, at kjettere bør henrettes av øvrigheten! Konsekvensene ble mildt sagt alvorlige: Tusener av kristne ble, på de grusomste måter, torturert og henrettet for sin tro på det fulle evangeliet. Dette skjedde parallelt i Tyskland, Sveits, Østerrike og Nederland. De respektive lands reformatorer deltok aktivt i forfølgelsen av gjendøperne. Mange konkrete eksempler kunne her nevnes, men jeg skal begrense meg til å nevne Michael Sattler, som ble myrdet 21. mai 1527. Han fikk først tungen skåret av, deretter ble syv rødglødende jern kjørt inn i hans underliv og til sist ble han brent levende på et bål. Ellers ble det benyttet pisking, strekkbenk, brudd av albuer og skulderblad, knusing av fingre, vannkur (d.v.s. offeret ble pumpet full av vann så magen brast og øynene truet med å komme ut) det ble skåret store sår i ryggen som ble fylt med sprit og antent. Foruten bål, ble også halshugging og drukning også benyttet som henrettelsesmetode.

    Det er interessant å sammenligne Paulus og Luther: Paulus begynte som en forfølger av Guds menighet og avsluttet som martyr og apostel. Luther derimot, begynte som en Herrens budbærer og endte som en forfølger. Apg. 8,1 forteller at Paulus samtykte i mordet på Stefanus, likeledes samtykte Luther i massemord på gjendøpere. M.a.o. bekjempet han de som forkynte noe hans selv erkjente tidligere i livet, bl.a. dåpen. Melanchton uttalte da han en gang førte noen gjendøpere til henrettelsen, at disse var djevelsk forherdet, likesom fariseerne kalt Jesus for djevelbesatt. Hvordan kan dagens pinsevenner, som i Augustana forkastes som gjendøpere, (en trosbekjennelse som den Lutherske kirke den dag i dag, fastholder) inngå økumenisk samarbeid med slike krefter? Den Lutherske kirke, som er en revidert utgave av den katolske kirke og dermed en datter av den store skjøge (Joh.åp.17,5), bygger sin lære på en mann som i stor grad var en Guds fiende. Luther hevder også at de som ikke tok imot hans lære skulle dømmes til helvete (Lutherske Werke Wittenberg 2,44), noe som altså skulle inkludere dagens pinsevenner. I dagens økumeniske fellesmøter selges de sannheter som gjendøperne gav sitt liv for.

    Til slutt: I følge åp.18,4 har Gud noen av sine i Babylon, men om disse ikke adlyder ordren om å komme ut fra henne (skjøgen) vil de få del i hennes plager. Store deler av dagens kristenhet er på kollisjonskurs med den himmelske verden, i det det drives et utstrakt samarbeid med den store skjøge: Åp.19 forteller at Himmelen derimot roper et Halleluja når skjøgen får sin dom.

    Kilder:

    Fritjof Valton: Kristendommens verdenshistorie

    Aslak Kristiansen: Troeshelter