logo

himmelske,

  • Vårt Fedreland!

    10678799 10152794408992184 6284611087071232676 nJeg har nå vært igjennom noen krevende eksamens måneder, og kjenner egentlig at, lesing, er det siste jeg ønsker å gjøre, men det er noe så veldig godt med det å lese Guds ord. Det er ikke døde bokstaver, men det er et levende ord som skaper hva det nevner. Når jeg leser skolebøker så kjenner jeg at jeg fort kan bli trett, men når jeg leser bibelen, så er det motsatt, jeg blir mer og mer våken og en glede fyller mitt hjerte.

    Det var et ord som stansa meg i dag, som står i Hebreerbrevet 11,13-14: ’’Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent tilkjenne at de søker et fedreland’’.Dette omtaler Abel, Enok, Noah, Abraham og Sara, disse troens heltene som alle døde uten å få del i det himmelske, men som en dag skal få del i det. Det som jeg merket meg i disse versene var setningen i det fjortende verset ‘’de som taler slik, gir dermed åpent tilkjenne at de søker et fedreland’’. Denne talemåten som disse troens helter hadde, tilsa at de tilhørte noe annet enn det store felleskapet. De søkte ikke etter menneskers aksept eller å leve riktig etter verdens moter, men de sa åpent til alle, at de var utlendinger og fremmede i denne verden. De hadde byttet pass, og var på søken etter fedrelandet. Vi merker jo selv hva ordet: fedrelandet, gjør med oss, vi er stolte av å være nordmenn. Vi er best på ski og vi er et superrikt land, men hvor stolte er vi som bekjenner oss som kristne for vårt nye fedreland, det som vi fikk del i da vi ble født på ny.

    Disse troens helter var virkelig på søken. Hvor er det Gud vil at jeg skal gå? Og hva er det Gud vil at jeg skal gjøre, ja, hva er som er Guds vilje? Det var ikke bare språket på disse som viste at de søkte et annet fedreland, men også handlingene deres. Guds ord hadde knytte seg med troen i deres hjerte, og de var ikke lengre av denne verden. De gav avkall på sitt eget liv i denne verden for å søke det himmelske. De var jo født i den samme verden, med de samme genene, og med det samme fedreland som mange andre. Men etter å ha møtt Gud, så sang de ikke med i nasjonal sangen som de andre, de var ikke like opptatt av hvordan det skulle gå med økonomien i landet eller hvem som var leder for landet. De var mer opptatt av løftene de hadde fått, ja, selv om ikke løftene ble helt oppfylt i deres tid, så hilste de dem og grep om dem.Abel var mer opptatt av å bære fram et offer som var til velbehag for Gud, enn å tenke på hva Kain tenkte. Enok var mer opptatt av å vandre med Herren, enn å delta i de menneskelige og timelige aktivitetene. Noah ville heller bygge en ark i 100 år og være med på Herrens side, enn å delta i verdens umoral. Abraham og Sara var mer opptatt av å være lydige mot Herren, enn å bo trygt i hjemlandet med famille og venner. De drev ikke og skjulte sitt statsborgerskap eller var redd for å vise verden hva de stod for, nei, de levde livet som utlendinger fullt ut foran alle mennesker. Det var nok ikke noe valg for dem, egentlig, for når de hadde opplevd hvem Gud var, og fylden i hans løfter, så bleknet alt.

    Men dette fjortende verset legger vekt på at deres talemåte åpent tilkjennegav at de søkte et annet fedreland. De talte på en måte som fortalte mennesker at de ikke var lik normalen. Når de pratet så handlet det om et fedreland, som de var på søken etter. Språket avslørte dem, de talte ikke om de samme bekymringene eller de samme gledene som resten av verden. Deres språk var fylt av evighet, av løfter som var usynlige og av åpenbaringer som ikke stemte med menneskers fornuft. Når de da forkynte dette til andre rundt dem, så ble de automatisk, utlendinger og fremmede.  For når de andre snakket om politikk og økonomi så snakket de om en Gud som skal regjere, og som har all makt. Når de andre prøvde å utnytte jorden og få mest mulig ut av livet på jorden, så fokuserte de på å leve et liv i samfunn, og behag, til deres hersker og herre. Det fedrelandet de pratet om, kunne de ikke oppnå mens de levde på jorden, men allikevel så søkte de det. De levde i tro på det, og hjemlengselen brant så sterkt, at de betraktet seg selv som fremmede. De kunne ikke vise til et fysisk sted på et kart, men de kunne vise til løftene Gud hadde gitt dem.

    Når jeg leser om disse troens helter, så har jeg ikke noen store utlegginger å komme med, men det som slår meg er at de levde et liv som ikke handlet om å få mest mulig til seg selv, heller ikke om å bli likt av flest mulig mennesker, men det handlet om å leve et liv til Guds ære. Det handlet om å være himmelvendt, for der lå kraften til å holde ut. Selv om de snublet og falt, så mistet de ikke motet, men de søkte et fedreland. Har vi en talemåte, en handlingsmåte, ja, en vandring som åpent tilkjennegir at vi søker et annet fedreland? Kan det være at vi heller skjuler det, at vi bare viser det, når vi treffer andre med samme statsborgerskap? Det farlige er hvis du ikke kjenner deg som en fremmed og utlending her. Når du begynner å føle deg mer hjemme på jorden enn blant dine søsken i troen, så begynner det å bli farlig. Lot hadde levd sammen med Abraham og sett Guds kraft, Guds velsignelse og trofasthet mot Abraham, men han flyttet inn Sodoma og Gomorra og ble så vidt reddet ut når byen brant. Han fikk ikke med seg noe av det han hadde samlet opp, det brant opp. På andre siden av ødemarken satt Abraham og hadde mer en nok fordi han levde i Guds velsignelse.

    Gjør det så mye om ikke alle godtar eller forstår hvorfor vi lever slik vi gjør? Er det slik at vi søker menneskers aksept? Når Stefanus ble steinet, så skuet han opp, og så Guds herlighet. Han fikk skue sin konge, og da må han ha kjent en trygghet – hvor han var på vei, han var på vei hjem! Han ba til og med for dem, at ikke denne synden, skulle bli dem tilregnet. Det og bekjenne sin søken etter et fedreland, kan skape motstand, for da forkynner du at det finnes noe bedre enn det de andre har. Du forkynner at denne verden og dets rikdommer forgår. Du forteller menneskeheten at de er syndere og mangler ære framfor Gud. Du rører ved mennesket store selvbilde. Det vil og koste, men la oss være som Moses i heb 11,26 ‘’Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skatten i Egypt, for han så frem mot lønnen’’.Det er en dårskap for verden det vi søker etter, ja, det vi bekjenner, men det er hjemlengselen som driver oss. Vi skal hjem en dag, og vi skal til det landet hvor det hersker evig fred, og vi skal for alltid være sammen med han, som elsket oss først.

    Jeg husker at jeg hørte på en gammel kassett av Sverre Kornmo, hvor han sa at Jesus kunne komme igjen når som helst, ja, til og med i morgen. Det sa han, fordi, nå hadde det gått så langt, at de hadde vist en naken kvinne på tv. Det ble nesten litt tungt for meg å høre, at det som var så utrolig ille for deres generasjon er blitt helt vanlig nå. Vi vet ikke hvor ille det kommer til å bli av umoral framover, men vi har et meget godt utgangspunkt for å være annerledes, og leve som fremmede og utlendinger, og gjøre det med glede. Vi har opplevd den største glede, brødre og søstre! Vi har gått over fra døden til livet, vi har fått del i det evige livet og, skal for alltid regjere med ham!

    En strofe i en sang sier det på denne måten ‘’Ransake meg Herre, seg dog om mitt hjerte, ennå har rom for verdens rikdom her’’. Tror at dette er noe vi alle bør be om, at våre hjerter må være fylt av de himmelske rikdommer, og at verdens rikdommer ikke må få rom. Jeg snakker ikke om at vi ikke skal ha det greit økonomisk og slikt, men la ikke noe av verdens rikdom få plass der hvor det himmelske skulle hatt plass. Det står at Demas forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til den verden som da var, det er en fare når verdens rikdom glimrer mer enn det himmelske. Når du mister kjærligheten til fedrelandet i bytte mot kjærlighet til en forgjengelig jord, som egentlig bare er tomhet, da er det farlig. Tenk å forlate en mann som Paulus som hadde et sånt kall, da betyr det og at vi må vokte oss. La oss gå på møter, gripe om forkynnelsen, bruke tid i vårt lønnkammer og synge for fedrelandet. La oss ikke bli sløve i en tid som denne, men, la oss huske på hvorfor vi strider – fordi vi skal til himmelen!

    I heb 11.16 står det ‘’(…)Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort byene i stand for dem’’.Disse troens helter lengtet etter det himmelske, og når de bekjente dette så var ikke Gud skamfull over å kalles deres Gud. De lengtet etter det som var rett i Herren øyne, de lengtet etter det som han hadde gjort i stand for dem. Det er det Gud ønsker, kjære søsken, er at vi skal lengte etter det han har gjort ferdig for oss. At vi skal strekke oss etter det han har beredt for oss her på jord, og glede oss over at vi er himmelborgere, skrevet inn i Livets bok. Når vi da lever slike liv, så bekjenner vi ikke bare at det finnes en Gud, men at han er vår Gud. Så, la oss skride fremover på løpebanen, om vi lever når basunen lyder, eller ikke, er opp til Herren. For når disse som døde for flere tusen år så fram imot hjemreisen, så bør vi og som lever i de siste dager, enda mer gripe fatt i løftet om hans hjemkomst, og glede oss. Vi skal snart få se vårt kjære fedreland.

    Avslutter med et kor jeg er veldig glad i:

     ‘’Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn, det får koste hva det vil, men jeg vil hjem til Himmelen. Det er lengselen hjem som driver meg, jeg kan ei stanse her, for en fremmed her i verden jeg jo er’’