logo

eksamen,

  • All ære til Jesus!

    10514218 1069755573038712 2511938907617819894 o copyHvem er Gud, om ikke en hverdags-Gud? Nettopp en slik hverdagshistorie, er det jeg vil dele med dere, mine søsken i Herren, kjente og ukjente, også dere som ikke kjenner Jesus.

    Når jeg tenker på de siste dagers hendelser, så brer det seg et smil over mine lepper. Jeg fikk akkurat muligheten til å bøye kne og virkelig takke Ham for hva han har gjort for meg de siste dagene. Og nå venter du sikkert på en helt utrolig historie, og DET skal du få. I hvert fall så er det, det, for meg. Hvor skal jeg begynne? Om jeg får det fram slik jeg føler det, gjenstår å se.

    Det hører med til historien at jeg har gått uten arbeid i ca. to mnd. Dvs. – levd på «krita». Jeg skal ikke trøtte dere med detaljer, men det har seg sånn at jeg,dajeg jobba, ogfram til jeg ble arbeidsledig, tok en studie ved siden av arbeidet. Dette går jo selvsagt ikke sammen med arbeidsledighetstrygd(dagpenger), fikk jeg beskjed om. I vedtaket fra Nav stod det at studiet måtte avsluttes, dersom jeg skulle få noen penger. Det begynte jo å nærme seg studieslutt, så det var jo for galt å slutte. Så jeg fortsatte, fikk ut et forskudd på feriepenger, slik at jeg hadde til det jeg trengte(og litt til – har ikke lidd noen nød). Uten å bli for personlig så kan jeg fortelle dere at jeg har utfordringer når det kommer til depresjon, angst og de tingene som hører med i den familien. Og de av dere som er over 20-år(og noen under), vet at arbeidsledighet og depresjon IKKE går hånd i hånd. Så alt ble bare verre. Ja, jeg hadde tatt et riktig valg om og ikke å slutte skolen – men, hadde jeg det? Tvilen begynte å gnage, og depresjonen bare økte. «Nå må jeg begynne å lese; ellers går det adundas med eksamenen», som jeg skulle ha onsdag, 27. mai. Og slik pågikk det i lang tid. Helt til lesetida ble spist opp av fortvilelse og gremmelse. Jeg gav opp eksamenen i god tid før lesetida var brukt opp.

    Mandag 18. mai, bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke én dag i båten. Jeg har en gammel Skorgenes 27 fot tre snekke, som jeg prakka på meg selv. Uansett, båten trengte en ny dynamo. Jeg hadde allerede fått tak i en «ny», som selgeren sa var «lite brukt». Henta først dynamoen, deretter ut på Biltema for å kjøpe masse rart som jeg trengte. Tilbake igjen, og ned til hamna der båten ligger. Gikk løs på oppgaven med friskt mot. Fikk montert dynamoen slik jeg mente var riktig, som også stemte med majoriteten av båt-forumene, jeg hadde lest på. Fyrte opp skuta, ingen ting skjedde. Det ville ikke virke. Prøvde mye rart. Med sammenbitte tenner og nederlagsfølelse gikk jeg derfra. Henta meg raskt inn igjen. Jeg får vel bruke én dag til da, på båten, tenkte jeg. Med en «hot line» til min bror(som er mekaniker og båt-eier), holdt jeg på hele neste dag. Jeg tror vi prøvde alt(vi gjorde ikke det). Fortsatt ingenting. Denne dagen gikk jeg derfra med banneord på tunga(så ærlig drister jeg meg til å være), og en giftig følelse av at alt raser sammen. Har ikke jobb, får ikke lest til eksamen, og så får jeg ikke fiksa den forbaska båten heller! Jeg gikk rett i kjelleren og der ble jeg. Du forstår at dette handler ikke om båten, men om dråpen som gjør at begeret renner over. Alt blir svart. Du ser ingen løsning. De av dere som har erfaringer med depresjon, vet at det handler ikke om bare å være lei seg, det er noe mer. Depresjon kan få en vellykket mann eller kvinne til å ville avslutte livet. Ikke fordi de ønsker å dø, men fordi de ikke orker åleve. Og når du da, som meg, i tillegg har en del grunnleggende ting som ikke fungerer i livet, ja, da lever man farlig. Jeg skjønner nå at denne artikkelen blir lang, kanskje altfor lang. Fortsett og les, jeg ønsker å dele dette med deg. Slik at du kan bli styrket i din tro – du trenger det!

    Jeg bruker noen dager til å se i veggen og gruble og tenke på alt mellom himmel og jord. Fortrinnsvis, alt som er galt mellom himmel og jord. La meg korte ned historien med å si at alt var svart. Jeg er ikke fremmed for denne tilstanden. Jeg har kjent den, mange ganger tidligere. Jeg har undret meg over at jeg, når jeg har vært i denne tilstanden, ikke klarer å se meg selv fra et annet perspektiv. Jeg har til dags dato ikke klart det. Går det an å være kristen og deprimert? Ja, det går an. Depresjonen fortoner seg skremmende likt hos forskjellige mennesker. Hos mange så handler følelsen av håpløshet om en ubalanse i hjernen. De som kan noe om dette, vet hva jeg snakker om. Her er et viktig poeng som jeg vil fram til: Er det galt for en kristen å gå til psykolog? Ofte får vi høre at det er et tegn på at troen din er svak, eller at det blir som å gå til «verden» for å få hjelp. De om det. Hva gjør du dersom ved et uhell brekker beinet, du drar til sykehuset. Fordi du vet at de gipser beinet på en rett måte, slik at beinet kan bli legt. Og slik kunne vi fortsatt. Det er mange som går rundt og fordømmer seg selv fordi de må gå til samtale hos en psykolog eller en psykiatrisk sykepleier. Eller fordi de må bruke antidepressive medisiner for å få livet til å fungere. Vet du hva som gjør alt så ufattelig mye verre; det at du føler den enorme selvfordømmelsen. For å si det med kjent terminlogi: selvfordømmelsen, bruker Satan for alt det er verdt. Se på deg! du får det ikke til, verken som menneske eller som kristen! Du er ingenting osv.! Slike følelser har de som ikke er kristne også, det er ikke det jeg prøver å si. Men ikke åndeliggjørdet i alt for stor grad! Jesus ser ikke bare til den delen av oss som er ånd, han ser også til vårt legeme og vår sjel.

    Huff! jeg snakker meg helt vekk… Spol tilbake en halv side. Satt å så i veggen, der var vi. Når det har gått noen dager, så kommer jeg meg igjen. Jeg kjenner på meg selv at jeg begynner å bli redd for å sette i gang med ting, i frykt for skuffelsen. Skal jeg gå ned i båten og fortsette med jobben, eller skal jeg lese til eksamen, slik jeg strengt talt burde. Jeg holder meg tilbake. Prøver å tenke rasjonelt. Og det er mye lettere når ikke hodet kommer i veien. Hva er viktigst? Hva er viktigere enn jobb og skole? Jo, mitt liv med Jesus. Sånn er det med meg – dersom ikke mitt åndelige liv fungerer, så fungerer heller ikke de andre tingene i livet.

    Det var nå blitt pinsehelg. Og jeg tror det var lørdagen(23.mai). Min søster spør meg om vi ikke skulle hatt et møte på mandag. Mandagen er jo som kjent, 2. pinsedag, og en fridag for mange. Jeg må være så ærlig å si at jeg kjente et lite stikk inni meg, når spørsmålet kom. I noen sekunder tenkte jeg: nei, det vil jeg ikke fordi og fordi og fordi. Men jeg sa likevelja. Dette fordi jeg har lært kroppen og kjenne, og vet at det er IKKE min ånd som sier nei, men mitt kjødelige legeme og sjel. Tanken om møte får lov til å vokse i meg, og jeg kjenner en ro og en iver før møtet. Vi var fem voksne, tre barn, og et spedbarn til stede. Det var så herlig! Herren lot meg få lov til å glemme mine problemer, og lot meg få lov til å ha full konsentrasjon om han. Det var et godt møte, og jeg kjente meg fri i Ånden. Jeg kjente at jeg kunne få lov til å lovsynge Gud. I lovsangen, så får vi lov til å glemme oss selv. Det er ikke oss, eller våre problemer, det dreier seg om, men det er Jesus som skal æres og lovprises. Møtet ble slutt, alle gikk hver til sitt.

    Jeg gikk hjem med et sterkt ønske om å bevare det som jeg fikk på møtet. Mandagen ble til tirsdag, og onsdagen med eksamen nærmet seg fort. Jeg rekker fortsatt å få tak i en sykemelding, slik at jeg slipper å komme ned til skolen(bare for å levere inn ett stryk), tenkte jeg. Vel, jeg velger likevel å gå i båten, og fortsette med problemet. Hadde fått noen tips fra selger, som jeg skulle prøve. Jeg holdt på å gi opp, igjen. Rett før jeg skulle skru av dynamoen, for å levere den til selger, så prøvde jeg en siste ting. Den virket! Jeg fikk så vidt målt på voltmeteret, at den ladet, før jeg måtte fly på et foreldremøte på skolen til min sønn. Hæ, hva var det som skjedde? Noe gikk min vei. Ha i bakhodet, at jeg hadde holdt på med dette i over en uke. Ikke én uke i båten, men én uke hvor hodet og tankene var i båten. Hva var dette, var det et bønnesvar? Jeg hadde jo sendt opp en bønn, eller to om hjelp. Jeg gledet meg. Takk Gud! Dette trengte jeg virkelig!

    Senere på dagen får jeg en SMS av min bror, om at jeg burde prøve å skrive det jeg kunne på kommende eksamen. Med energi og selvtillit fra den friske seieren, går jeg i gang med lesingen. Klokka var da: 16:00, tirsdags ettermiddag. Det er snakk om et pensum på ca. 1000 sider, så å begynne å lese pensum var dødfødt. Jeg begynte å skrive memoreringsnotater fra de emnene jeg trodde vi kom til å få. En veldig nyttig teknikk hvor du memorerer inn stikkord fra pensum på fysiske steder. Jeg trenger å memorere ca. 3-4 ganger før det sitter. Når det sitter, så trenger du ikke huske hva du skulle huske. Du husker bare de «stedene» du har lagt det. Jeg leser på 2-3 emner eller temaer. Den siste, bare skummet jeg over. På eksamenen får vi fire oppgaver, hvor vi skal velge tre. Det er akkurat de tre emnene jeg hadde lest til. Jeg skumleste oppgavene, og fant ut at jeg kunne skrive veldig mye to av oppgavene, mens den siste visste jeg ville bli noe tynn. Jeg satt og priste Herren mens jeg skreiv. Ofte, gjennom hele eksamenen, så måtte jeg takke Jesus. Jeg fortjener ikke dette, jeg fortjener ikke dette, sa jeg gang på gang til meg selv. Og jeg ble fylt med en slik takknemmelighet. Det var ikke mitt verk, det var Hans. Jeg ble minnet på en beretning fra Bibelen, da Moses hadde ført Israelsfolket ut av Egypt, og Farao angret at han hadde latt folket dra, så han dro etter dem med hele sin krigshær. Da folket så det, ble det meget redde, og ønsket seg tilbake til der de hadde vært tidligere – som slaver for Farao. Da står det i 2. mosebok kapittel 14 vers 13 og 14:

    Moses sa til folket:«Frykt ikke! Dere skal bare stille dere opp og se Herrens frelse, som Han skal fullbyrde for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem igjen. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille»

    Etter eksamen, samme dag, så ordnet det seg med jobb. Jeg sier ikke at jeg fikk noe fast, men det ordnet seg slik at jeg kunne gå inn i et 2 mnd. vikariat i 90 prosent stilling, som nattevakt den barnevernsinstitusjonen jeg har jobbet tidligere. Jeg ble også oppfordret til å sende en cv og en jobbsøknad til et kommunalt bofellesskap, hvor de trengte ekstrahjelp. Hva?To jobber på en dag! Det fine med det hele, er at Jesus lot meg få se HVORFOR. Jeg kan ikke hjelpe meg selv, mine tanker går til historien om Job. Du kjenner kanskje den. Satan får tillatelse fra Gud til å plage Job. Job mister alt, men sier ikke Gud farvel i sitt hjerte av den grunn. Herren fridde han til sist ut av sine plager, og han fikk tilbake alt han hadde mistet og mere til. Så hva var grunnen til min seier? Det var, uten fnugg av tvil, at Jesus fikk lov å komme først. Jeg kasta mine problemer og vanskeligheter på han, og sprangpå møte. Så gav han meg noen fine gaver tilbake. Herren er virkelig god mot oss! Jeg skal slutte nå, fordi det blir for mange ord. Er så mine problemer over? Så langt ifra! Jeg vet hva jeg vil, jeg vil være med å virke i menigheten jeg er vokst opp i – Nardus-Menigheten. Her oppe på Sunnmøre,er vi en liten flokk, på noen få familier, men vi har alle muligheter, for Jesus er med oss!

    Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! (Jesaja 55,6)

    Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg.(Matteus Evangelium 6,33)

    Amen! Gud må velsigne dere, alle sammen!

     

    {jcomments on}

     

  • Vårt Fedreland!

    10678799 10152794408992184 6284611087071232676 nJeg har nå vært igjennom noen krevende eksamens måneder, og kjenner egentlig at, lesing, er det siste jeg ønsker å gjøre, men det er noe så veldig godt med det å lese Guds ord. Det er ikke døde bokstaver, men det er et levende ord som skaper hva det nevner. Når jeg leser skolebøker så kjenner jeg at jeg fort kan bli trett, men når jeg leser bibelen, så er det motsatt, jeg blir mer og mer våken og en glede fyller mitt hjerte.

    Det var et ord som stansa meg i dag, som står i Hebreerbrevet 11,13-14: ’’Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent tilkjenne at de søker et fedreland’’.Dette omtaler Abel, Enok, Noah, Abraham og Sara, disse troens heltene som alle døde uten å få del i det himmelske, men som en dag skal få del i det. Det som jeg merket meg i disse versene var setningen i det fjortende verset ‘’de som taler slik, gir dermed åpent tilkjenne at de søker et fedreland’’. Denne talemåten som disse troens helter hadde, tilsa at de tilhørte noe annet enn det store felleskapet. De søkte ikke etter menneskers aksept eller å leve riktig etter verdens moter, men de sa åpent til alle, at de var utlendinger og fremmede i denne verden. De hadde byttet pass, og var på søken etter fedrelandet. Vi merker jo selv hva ordet: fedrelandet, gjør med oss, vi er stolte av å være nordmenn. Vi er best på ski og vi er et superrikt land, men hvor stolte er vi som bekjenner oss som kristne for vårt nye fedreland, det som vi fikk del i da vi ble født på ny.

    Disse troens helter var virkelig på søken. Hvor er det Gud vil at jeg skal gå? Og hva er det Gud vil at jeg skal gjøre, ja, hva er som er Guds vilje? Det var ikke bare språket på disse som viste at de søkte et annet fedreland, men også handlingene deres. Guds ord hadde knytte seg med troen i deres hjerte, og de var ikke lengre av denne verden. De gav avkall på sitt eget liv i denne verden for å søke det himmelske. De var jo født i den samme verden, med de samme genene, og med det samme fedreland som mange andre. Men etter å ha møtt Gud, så sang de ikke med i nasjonal sangen som de andre, de var ikke like opptatt av hvordan det skulle gå med økonomien i landet eller hvem som var leder for landet. De var mer opptatt av løftene de hadde fått, ja, selv om ikke løftene ble helt oppfylt i deres tid, så hilste de dem og grep om dem.Abel var mer opptatt av å bære fram et offer som var til velbehag for Gud, enn å tenke på hva Kain tenkte. Enok var mer opptatt av å vandre med Herren, enn å delta i de menneskelige og timelige aktivitetene. Noah ville heller bygge en ark i 100 år og være med på Herrens side, enn å delta i verdens umoral. Abraham og Sara var mer opptatt av å være lydige mot Herren, enn å bo trygt i hjemlandet med famille og venner. De drev ikke og skjulte sitt statsborgerskap eller var redd for å vise verden hva de stod for, nei, de levde livet som utlendinger fullt ut foran alle mennesker. Det var nok ikke noe valg for dem, egentlig, for når de hadde opplevd hvem Gud var, og fylden i hans løfter, så bleknet alt.

    Men dette fjortende verset legger vekt på at deres talemåte åpent tilkjennegav at de søkte et annet fedreland. De talte på en måte som fortalte mennesker at de ikke var lik normalen. Når de pratet så handlet det om et fedreland, som de var på søken etter. Språket avslørte dem, de talte ikke om de samme bekymringene eller de samme gledene som resten av verden. Deres språk var fylt av evighet, av løfter som var usynlige og av åpenbaringer som ikke stemte med menneskers fornuft. Når de da forkynte dette til andre rundt dem, så ble de automatisk, utlendinger og fremmede.  For når de andre snakket om politikk og økonomi så snakket de om en Gud som skal regjere, og som har all makt. Når de andre prøvde å utnytte jorden og få mest mulig ut av livet på jorden, så fokuserte de på å leve et liv i samfunn, og behag, til deres hersker og herre. Det fedrelandet de pratet om, kunne de ikke oppnå mens de levde på jorden, men allikevel så søkte de det. De levde i tro på det, og hjemlengselen brant så sterkt, at de betraktet seg selv som fremmede. De kunne ikke vise til et fysisk sted på et kart, men de kunne vise til løftene Gud hadde gitt dem.

    Når jeg leser om disse troens helter, så har jeg ikke noen store utlegginger å komme med, men det som slår meg er at de levde et liv som ikke handlet om å få mest mulig til seg selv, heller ikke om å bli likt av flest mulig mennesker, men det handlet om å leve et liv til Guds ære. Det handlet om å være himmelvendt, for der lå kraften til å holde ut. Selv om de snublet og falt, så mistet de ikke motet, men de søkte et fedreland. Har vi en talemåte, en handlingsmåte, ja, en vandring som åpent tilkjennegir at vi søker et annet fedreland? Kan det være at vi heller skjuler det, at vi bare viser det, når vi treffer andre med samme statsborgerskap? Det farlige er hvis du ikke kjenner deg som en fremmed og utlending her. Når du begynner å føle deg mer hjemme på jorden enn blant dine søsken i troen, så begynner det å bli farlig. Lot hadde levd sammen med Abraham og sett Guds kraft, Guds velsignelse og trofasthet mot Abraham, men han flyttet inn Sodoma og Gomorra og ble så vidt reddet ut når byen brant. Han fikk ikke med seg noe av det han hadde samlet opp, det brant opp. På andre siden av ødemarken satt Abraham og hadde mer en nok fordi han levde i Guds velsignelse.

    Gjør det så mye om ikke alle godtar eller forstår hvorfor vi lever slik vi gjør? Er det slik at vi søker menneskers aksept? Når Stefanus ble steinet, så skuet han opp, og så Guds herlighet. Han fikk skue sin konge, og da må han ha kjent en trygghet – hvor han var på vei, han var på vei hjem! Han ba til og med for dem, at ikke denne synden, skulle bli dem tilregnet. Det og bekjenne sin søken etter et fedreland, kan skape motstand, for da forkynner du at det finnes noe bedre enn det de andre har. Du forkynner at denne verden og dets rikdommer forgår. Du forteller menneskeheten at de er syndere og mangler ære framfor Gud. Du rører ved mennesket store selvbilde. Det vil og koste, men la oss være som Moses i heb 11,26 ‘’Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skatten i Egypt, for han så frem mot lønnen’’.Det er en dårskap for verden det vi søker etter, ja, det vi bekjenner, men det er hjemlengselen som driver oss. Vi skal hjem en dag, og vi skal til det landet hvor det hersker evig fred, og vi skal for alltid være sammen med han, som elsket oss først.

    Jeg husker at jeg hørte på en gammel kassett av Sverre Kornmo, hvor han sa at Jesus kunne komme igjen når som helst, ja, til og med i morgen. Det sa han, fordi, nå hadde det gått så langt, at de hadde vist en naken kvinne på tv. Det ble nesten litt tungt for meg å høre, at det som var så utrolig ille for deres generasjon er blitt helt vanlig nå. Vi vet ikke hvor ille det kommer til å bli av umoral framover, men vi har et meget godt utgangspunkt for å være annerledes, og leve som fremmede og utlendinger, og gjøre det med glede. Vi har opplevd den største glede, brødre og søstre! Vi har gått over fra døden til livet, vi har fått del i det evige livet og, skal for alltid regjere med ham!

    En strofe i en sang sier det på denne måten ‘’Ransake meg Herre, seg dog om mitt hjerte, ennå har rom for verdens rikdom her’’. Tror at dette er noe vi alle bør be om, at våre hjerter må være fylt av de himmelske rikdommer, og at verdens rikdommer ikke må få rom. Jeg snakker ikke om at vi ikke skal ha det greit økonomisk og slikt, men la ikke noe av verdens rikdom få plass der hvor det himmelske skulle hatt plass. Det står at Demas forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til den verden som da var, det er en fare når verdens rikdom glimrer mer enn det himmelske. Når du mister kjærligheten til fedrelandet i bytte mot kjærlighet til en forgjengelig jord, som egentlig bare er tomhet, da er det farlig. Tenk å forlate en mann som Paulus som hadde et sånt kall, da betyr det og at vi må vokte oss. La oss gå på møter, gripe om forkynnelsen, bruke tid i vårt lønnkammer og synge for fedrelandet. La oss ikke bli sløve i en tid som denne, men, la oss huske på hvorfor vi strider – fordi vi skal til himmelen!

    I heb 11.16 står det ‘’(…)Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort byene i stand for dem’’.Disse troens helter lengtet etter det himmelske, og når de bekjente dette så var ikke Gud skamfull over å kalles deres Gud. De lengtet etter det som var rett i Herren øyne, de lengtet etter det som han hadde gjort i stand for dem. Det er det Gud ønsker, kjære søsken, er at vi skal lengte etter det han har gjort ferdig for oss. At vi skal strekke oss etter det han har beredt for oss her på jord, og glede oss over at vi er himmelborgere, skrevet inn i Livets bok. Når vi da lever slike liv, så bekjenner vi ikke bare at det finnes en Gud, men at han er vår Gud. Så, la oss skride fremover på løpebanen, om vi lever når basunen lyder, eller ikke, er opp til Herren. For når disse som døde for flere tusen år så fram imot hjemreisen, så bør vi og som lever i de siste dager, enda mer gripe fatt i løftet om hans hjemkomst, og glede oss. Vi skal snart få se vårt kjære fedreland.

    Avslutter med et kor jeg er veldig glad i:

     ‘’Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn, det får koste hva det vil, men jeg vil hjem til Himmelen. Det er lengselen hjem som driver meg, jeg kan ei stanse her, for en fremmed her i verden jeg jo er’’