logo

Torkild Terkelsen,

  • FOR DER SKATTEN DIN ER... (matt 6,21)

    IMG 20160430 201249Jeg ønsker å dele denne artikkelen fordi Herren har lagt en nød på mitt hjerte. Håpet mitt er å vekke noen fra en tafatthet, likegyldighet, selvmedlidenhet og lunkenhet og til å ta et steg nærmere Jesus.

    Det fyller meg med sorg når jeg ser mennesker som har opplevd Jesus og lært å kjenne han som sin Frelser, som har sett andre bli møtt av Jesus og selv fått lys over dyrebare sannheter I Guds ord, allikevel setter livet med Gud på sidelinja til fordel for det verden har å by på.

    Du lar deg lett fascinere av denne verdens ting, denne verdens musikk og underholdning. Og du tenker at det er helt greit, fordi du er litt lunken akkurat nå. Du tenker at frelsen, den er trygg, og det verk Jesus har gjort forblir fullbrakt, uanfektet av hva du måtte finne på å tillate deg selv. Og vet du hva, det er helt sant. Ingenting av det vi finner på kan rokke ved Frelsen. Takk og lov for det!

    Men verden er ekspert på finne måter å distrahere og underholde oss på. Og vi biter ofte på. Det finnes en motstander som ønsker å gjøre livet vårt lett og behagelig, om vi bare setter Jesus til side.

    Og ikke nok med at han passer på å distrahere oss, men han fyrer også opp under vår medlidenhet. Vi syns synd på oss selv, og tenker at det er da helt greit å sette på en voldelig eller grov film, det er helt greit å se porno, eller det er helt greit å la seg fascinere av verdens fengende musikk. Jeg tåler det, tenker du. Det står jo i bibelen at "du har lov til alt... "(1 kor 6,12) Du skjønner ikke alltid at du bedrar deg selv. Men mitt budskap er ikke først og fremst et "du skal ikke ditt og du skal ikke datt". Jeg ønsker å peke på frelseren.

    For meg er Jesus noe dyrebart. Han er ikke bare en hobby eller noe jeg driver med på fritiden. Han er min skatt. Det at han døde for meg, og tok min synd, og gav meg mitt frihetsbrev er stort for meg. Det var ingen liten pris han betalte. Han tok sitt blod og strøk over mitt liv, så døden måtte gå forbi. Han tok vekk frykten, og erstattet den med fred og trygghet og glede.

    En venninne av meg sa at man kan ikke alltid vitne i enhver setting, fordi noen ganger passer det ikke. Ikke fordi du vil unngå å være frimodig for Jesus, men fordi ordet om Jesus er så dyrebart at du kaster det ikke ut når som helst. Det er som dyrebare diamanter. Og jeg syns det var så godt å høre, for det er akkurat sånn jeg kjenner det. Han er det mest dyrebare jeg har, og er opphavet til alt det andre i livet mitt, jeg virkelig vil betegne som dyrebart! Og jeg vil vokte meg vel for å sette han i et dårlig lys. Jeg vil at dåpen min skal bety noe, at mine løfter til han er noe jeg tar på alvor. At det er viktigere hva Jesus mener om meg, enn meg selv eller andre. Jeg vil ære han. Og når jeg kommer litt på avstand, og blir litt for opptatt av mine egne planer og ønsker, minne meg selv på at det egentlig er Jesus som er Herre i mitt liv. Han vil ikke være leieboer i våre liv, men huseier.

    Og Jesus er ikke den som slår hånda av oss, eller sparker oss når vi ligger nede. På ingen måte. Han sier "Kom til meg"... (Matt 11,28) Hvorfor det da? Fordi han er den beste til å korrigere kursen vår igjen, han er den beste til å lege våre sår, han er den beste til å få deg inn på livets vei igjen. Han er som en Far. Han overøser oss med sin kjærlighet. Han vil at vi skal kjenne oss elsket, trygge og sett av han. Jeg liker så godt det verset i høysangen "... hans banner over meg er kjærlighet"...(Høys 2,4). For en fantastisk ting å vite. Minn deg selv om det, neste gang du er nedfor! Og når han har minnet deg på det, så vil han at du skal ta han med deg i alt det du tar deg fore. Han vil gjerne lede oss, men først må vi komme til han.

    Og nå er du kanskje såpass åpen at du kan ta imot det verset som jeg ble minnet om. Det er et vers som jeg leste og hadde i minne i min ungdomstid, men som ikke bare er et vers til ungdommen. Det står i

    2 tim 2,22: " Fly(eller flykt)fra ungdommens lyster" Ungdommens lyster er et generelt begrep. Men kjenn du etter i ditt liv hva som er ungdommens lyster i ditt liv. Som ungdom kjenner man gjerne at verden ligger for våre føtter og man ha lyst til å følge alle følelser og impulser som måtte komme i vår vei. Og for mange blir nok foreldrene våre irriterende når de prøver å hjelpe oss til å ta kontroll over impulsene våre. Men det er sterke følelser ute og går, og det er en brytningstid der vi må ta stilling til ting og velge hva som er rett for oss. Hva vi egentlig tror på? Og det er viktig å finne ut hvorfor vi gjør ting, og bli bevisste på hva vi står for og hvorfor vi gjør det. Og til du som er en kristen og befinner deg i en brytnigsfase, vil jeg si: - se mer på Jesus enn på foreldrene dine. Har du kristne foreldre så er du heldig, men du kan fort komme inn i en lovisk tilstand der du bare velger å gjøre det som er rett for å tekkes dine foreldre, og ikke først og fremst fordi du elsker Jesus. Vokt deg for det! Jesus vil deg vel, men han har også grenser og rammer for å beskytte og bevare deg på veien. Søk han og han vil befeste din tro!

    Ungdommens lyster kommer også i voksen alder. Og kanskje tenker du at du har full kontroll. Men om en mann f. eks. tiltrekkes av en annen kvinne enn sin egen kone. Så blir ikke saken bedre av å oppsøke situasjoner der han møter denne kvinnen. Og å fyre opp under sin egen tiltrekning. Men som dette verset sier, du må snu deg vekk, du må distansere deg fra det, og du må søke kontakt med den du egentlig elsker og har gitt ditt hjerte til. Det er rådet. Det er en omvendelse. Å komme seg på avstand fra det som gjør deg svak, det som frister, det som tar plassen som Jesus skulle hatt.

    Jeg ble oppmerksom på noe i bibelen for en tid tilbake. I en roman jeg leser om karakteren Aron i bibelen, ble jeg oppmerksom på at de plagene som ble sendt over Egypt, var der en del av plagene som også rammet Israelittene. Jeg liker sånne aha opplevelser i bibelen. Og det gjorde at jeg måtte undersøke om dette stemte. Og etter som jeg kan lese, så ser det ut som at Israelittene måtte tåle at vannet ble til blod, at froskene kom over alt og plagen med lus (se 2. mos kap.8). Først ved den fjerde plage setter Gud et skille mellom Egypt og Gosen. Hvorfor? Var det nødvendig da? Mest sannsynligvis fordi mange av Israelittene hadde dratt diverse avguder inn i sine hjem, og det var en måte å rense sitt folk på. Hva har du dratt inn i ditt hjem?

    Er det med oss som disse Israelittene? Har vi glemt hvilken Gud vi tjener? Har vi glemt hva han kan gjøre og hvilken tilbedelse han vil ha? Er troen din noe du bare kan putte i lomma?

    Våkne opp du som slumrer og du som sover! Se på Jesus, se på hva han har gjort for deg! Opptenn igjen den kraften han har latt bo i deg. Han ville bruke deg som tempel, hvilket tempel vil du være for han?

    La ikke ditt liv for han være noe du går og skammer deg over, men gå til han og la han få den plassen han fortjener. Førsteplassen! La han igjen være, ikke bare veien og sannheten, men livet for deg også! Som Marius Rydland minnet oss på under leiren. Han er livet! Den spenningen du søker den kan du finne hos han. Kom til han. Han har svaret, har freden, han har den ekte gleden. Amen. "Han er mektig til å fylle all vår trang i herlighet".

    Det står noe mer i det verset om å fly ungdommens lyster. Det står ikke bare hva vi bør holde oss i fra og komme vekk fra, men det står hva vi kan jage etter i stede: rettferdighet, tro, kjærlighet og fred sammen med andre som påkaller Herren. Måtte Herren fylle deg med lengsel og trang etter akkurat det. For Jesus kommer snart! Og jeg vil at du også kan se opp og glede deg til den dagen. At du også kan fylles med forventning og lyst til å gjøre mer for Jesus i denne siste tida. Halleluja! Vi skammer oss ikke ved evangeliet, nei for det er mektig og det har frelseskraft i seg.

    Vårt forhold og vår tro på Jesus er så dyrebar, la oss verdsette det for det det er.

    Anbefaler å høre månedens tale fra evangelist Torkild Terkelsen, som heter kampprisen. Talen finner du på www.sistebasun.no. Jeg fant denne å være i tråd med akkurat det Herren hadde minnet meg på.

    Vennlig hilsen

    Christina Haglund
  • Menigheten på Færøyene

    fotoVitnesbyrd angående menighetens år på Færøyene. Hallur Sørensen intervjuer Peter og Nelly Sørensen. Hallur er den yngste av deres tre sønner. Peter og Nelly er sentrale personer, siden de har vært med fra begynnelsen og inntil i dag.

    Vi ble begge to frelst i 1973. Vi var med i en pinsemenighet som kaltes ”Evangeliehuset”. Mange forkynnere kom hit,både fra Norge og andre land. Vi var selvfølgelig begeistret for alle forkynnere og de medfølgende ting, som vi ikke hadde hørt før. Tiden på 70-tallet var også preget av en viss vekkelse. Sangene var liflige og atmosfæren var i den tiden preget av mye sang, kor, klapping i henderne, bønnemøter og mange ble frelst og det var ikke så sjeldent, at mennesker ble helbredet for alvorlige sykdommer.

    Så kom Torkild Terkelsen. Første gang han kom hit var i November 1974. Nelly forteller: ”Jeg hadde i over et år hørt mange utenlandske og hjemmeforkynnere i Evangeliehuset. Men denne mannen hadde et helt annet budskap. Hans tone i evangeliet var av en helt annen karakter, og jeg må si: ”Aldri har noen talt som denne mannen”. Peter var ikke hjemme dengang. Han seilte ute, men ringte hjem for å høre rapporter fra denne evangelisten. Og mor sa i tlf:”Jeg har aldri vært på slike møter før.” Så kom far hjem og fikk være med på noen av møtene med Torkild. Mor og far ble grepet av dette budskapet og ville følge denne forkynnelsen og læren!

    Torkild fikk inndbydelse i mange år fremover i Evangeliehuset, men i 1983 kom det til et brudd. Far forteller:” Situasjonen var trykkende, fordi jeg hadde gjentakende ganger spurt, når Torkild kom igjen, men fikk aldri et tilfredstillende svar. Så en dag, så tok jeg telefonen og ringte til forstanderen, og fikk at vite, at Torkild ikke fikk lov å komme tilbake til Evangeliehuset. Det var elstebrødrene i Evangeliehuset enige om.

    Etter en tid, så innviterte jeg Torkild til å komme å besøke hjemmet vårt som en venn. Så kom søndag formiddag og vi tok med vår bibel og gikk på formiddagsmøte. Samtlige virkende eldstebrødre kom og tok Torkild i hånden, og ønsket ham velkommen på ferie. Elstebroderen Andrias Jacobsen kom og spurte Torkild, uten eldstebrødrenes samtykke, om han hadde et ord til dagens møte. Dette gjorde Torkild med stor frimodighet. Kl.14.00 på ettermiddagen da radioavisen kom, hørte vi at Evangeliehuset aveterte i radioen, uten Torkilds eller min vitenhet: ”ikveld kl.18.00 er det møte med forkynneren Torkild Terkelsen.” En særdeles salvelse var over ham og salen var sprengfull av mennesker som hadde hørt radioen.

    Etter hjemkomsten fra møtet, fortalte jeg om situationen i Evangeliehuset og elstebrødrenes enighet om Torkild. Dette ble så siste møtet i Evangeliehuset. Men våres vennskap har holdt til denne dag.

    Efter dette kom sannhet etter sannhet frem i Torkilds forkynnelse og det medførte, at vi kom sjeldnere og sjeldnere til møter i Evangeliehuset for til sist å si adjø for alltid. Men før jeg sa farvel, skrev jeg et brev til eldstebrødrene om hele situationen og bad dem om å lese brevet opp i menighetsforsamlingen. Dette ble vi nektetet, fordi vi ikke lengre gikk på møtene der.

    Siden reiste vi frem og tilbake til Norge og husmøtene startet og vi tilhørte nå Nardus.

    Det var en hård tid og mange strabasiøse veier og mange motbakker, men dette har vi aldri angret.

    Menighetens liv i Nardus har hatt mye godt og mye vondt. Mennesker kom mens andre forlot oss. Andre var for en lengre tid og atter andre for en kortere tid. I 1997 kom det til et brudd, hvor ledelsen vente Torkild ryggen og ville gjøre et åndeligt statskupp. Det reduserte menigheten, slik at halvdelen forlot oss. Årsaken var forkynnelsen om evig utvelgelse, som vi tror fullt og fast på. Men Gud var med oss og hjalp oss ut av trengslen og reiste nye mennesker opp. Siden da har menigheten i større grad hatt fred og menigheten har bare blevet sterkere gjennom de prøvelsene, som den har hatt. Gjennom de siste 6 år, er 7 mennesker blevet vunnet for evangeliiet og de 7 har kommet ut fra andre leirer og har hørt hyrdens røst: ”...:Kom ut ifra henne, mitt folk!” (apg 18,4) Og de er blitt døpt i Jesu Kristi Navn. I dag er vi en menighet med godt og vel 20 mennesker.

    Vi er glade for det som er skjedd og vi forventer ingen stor vekkelse, som er blitt profetert over de andre, men vi tror at Gud fortsatt har noen utvalgte på Færøerne, og til dem lyder vårt budskap.

    Hilsen fra Nelly og Peter.