logo

frelst,

  • Bilde en-1

    Jeg sitter nå her i Vigrestad hjemme hos Elisabeth (32) og Arvid (46) og deres 3 barn: Joakim(8), Therese(7), Leander(2). Barna løper rundt her, de ser ut til å trives godt her ute på Vigrestad, de har fått seg gode venner her i nabolaget, forteller foreldrene. En god og fredelig plass for en barnefamilie å bo, vekke fra storbyens stress.

    De flyttet til Vigrestad i juni på grunn av utdannelsen som Elisabeth er i gang med nå. Det er en hyggelig familie fra Arendal som vi er blitt veldig glad i, og ser dem som en velsignelse fra Herren å ha her i menigheten. De begynte på våre møter i august når Hallur Sørensen var her og hadde møter. De har vært trofast med siden da. De bestemte seg så for å bli døpt, og ble døpt i Jesus navn den 14. september i et vann på Hommersåk av Jon Welo.

    De forteller begge to at de har gått på søndagsskole og fått noe godt lagt på hjerte som barn. De er glad for at tiden på søndagskolen gav dem noe grunnleggende i deres liv, og de er glad for troen på Jesus, som har skapt en søken i deres liv.

    Arvid er uføretrygdet og bruker mye av sin tid hjemme, lytte på CD-er, lese i Bibelen, lage mat og de ting som ellers kreves i hjemmet. Han har fra han var helt liten likt seg veldig godt ute i naturen og bruker litt tid til det, han liker også godt å ta bilder av fugler. Før han traff Elisabeth kunne han reise langt for å ta bilder av sjeldne fuglearter, men i dag er det mer sjeldent han tar bilder.

    Arvid forteller at han ble frelst på et møte i Filadelfia Arendal i 2007. Han begynte å lese i Bibelen, og Herren begynte å virke i livet hans. Arvid legger til at det ikke var noen veldig brusende opplevelse, men var heller en gradvis opplevelse. Han følte seg heller ikke helt knyttet til menigheten der, og var søkende etter en dypere forkynnelse. Han hadde tidligere fått en cd fra moren sin, en tale av Torkild Terkelsen, som han la vekk. Senere tok han den fram igjen. Når han lyttet til den var det noe i hans hjerte som sa: «dette er noe som stemmer, og føles rett». Og han begynte fra den dagen å lytte til den forkynnelse som vi har i Nardus. Elisabeth legger til at: grunnen til at de ikke begynte å gå på møtene i Nardus, var på grunn av at hun hadde lest og hørt så mye negativt om Nardus menigheten, av andre og på nettet.

    Elisabeth er født i Oslo, men flyttet til Arendal med moren sin, da foreldrene ble skilt. Faren ble boende i Oslo og er med i Maran Ata. En tid var hun med i Betel i Arendal, og hun har gode minner fra den tiden i menigheten.

    Som ungdom begynte hun og ruse seg, hun slet med angst, depresjon og følte seg ofte veldig alene. Hun sier at Gud har vist henne at bønn kan løse mye, og i dag er hun fri fra alt dette.

    Elisabeth ble så frelst i 2007, og da ble valget tatt - om å følge Jesus. Hun gikk til forskjellige menigheter, men følte seg aldri knyttet til noen av disse. Hun var med i en bibel gruppe, men var stadig på søken etter noe mer. Alle steder hvor hun gikk var det treenighets forkynnelse, men hun legger til at hun alltid har sett Gud som én, og at det måtte finnes noe mer, og noe som var annerledes, enn det hun hadde opplevd til nå. Hun sier at siden de kom med i Nardus, har de følt at det er her de hører hjemme, og har fått en større sikkerhet i frelsen og har hatt mye åndelig vekst.

    Elisabeth forteller at hun aldri hadde trodd at hun skulle få muligheten til å studere for å bli barneverns pedagog, og få hjelpe andre som er i samme situasjon som hun var i den gangen, og det at Gud kan snu det negative til det positive.

    De forteller at de traff hverandre på et psykiatrisk sykehus, hvor de begge var innlagt. De sier at Gud har sine veier, og som førte oss sammen og snudde våre liv så det kom noe godt ut av det. Og uten den tiden på sykehuset ville de nok aldri truffet hverandre og blitt den familien de er i dag.

    De sier all takk til Gud for at Han har ført dem til Nardus, hvor de føler seg velkommen, og er møtt med en sann Guds kjærlighet fra alle. Både her i menigheten og alle dem de traff på høststevnet(2014). Elisabeth og Arvid gleder seg å komme på påskestevne på Oggetun for første gang.

  • 10376611 10202120830323757 466807142 oJeg vokste opp i en god kristen heim. Mamma og pappa tilhørte pinsemenigheten «Elim» i Ballangen. Det hadde vært ei uke med bibeltimer hver kveld, lørdag og søndag var det tre vekkelsesmøter. Det var stevne i Elim. Kvelden før den siste stevnedagen, kom mamma og spurte meg inderlig om jeg ikke ville være med på søndag. Jeg hadde ikke veldig lyst til det, men for og ikke skuffe henne, sa jeg at jeg kunne være med på et eller to møter. Jeg var 14 år den gangen, og hadde mest lyst til å være med vennene mine. Men Jesus hadde andre planer for meg. Det var en sterk ånd i møte, og Herren Jesus møtte meg så radikalt i mitt indre, at alt ble forandret og alt ble nytt. Jeg takker enda Herren for den kvinnen som kom bort til meg, og nødet met til å bøye kne og ta i mot Jesus. Jeg var innfor Guds åsyn, og han tok bort all min syndeskyld. Han gav meg en glede i hjertet som har vart til denne dag. Denne gleden har vært min styrke. Han gav meg en fornyet kjærlighet til mine foreldre, opprørstrangen ble borte. Jeg var 14 år, og den eneste ungdommen i menigheten, men jeg elsket å være på møte. Jeg som bare ønsket å være med mine venner, jeg var nå på møte tre ganger i uka. Ellers i uka satt jeg hjemme og gjorde handarbeid sammen med mamma.

    Det året jeg fylte 16, flyttet mine foreldre til Førde – i Sogn og Fjordane. Gunnar Vervik var da en ung evangelist, som akkurat hadde kommet til Førde. Han var brennende for Jesus. Jeg ble på denne tiden døpt i den Hellige Ånd og ild – enda en forvandling. Jeg fikk da oppleve at Jesu tok bort all menneskefrykt, og jeg som før var veldig beskjeden, fikk en helt ny frimodighet. Dagene ble med fylt med møter og bibeltimer. Om kveldene var vi ute på gatene og vitnet om Jesus. Vi var nå flere ungdommer, noen nyfrelste var det også. Sommeren -74 var jeg på evangeliseringsteam. Jeg ble velsignet med flere venner i Herren, dette var noe jeg kjente en ubeskrivelig glede over. Tenk at Herren hadde gitt meg så mange nye venner! Jeg hadde jo mistet mine gamle venner. Jeg syntes at Jesus var så god imot meg – det jublet i mitt hjerte. Da jeg var fylt 17, traff jeg Vidar. Han kom til Førde på evangeliseringsteam. Vi giftet oss da jeg fylte 18, vi var begge trofast med i menigheten i mange år. En dag kom Herren til meg, og talte tydelig inn i mitt sinn, om at det ikke er noe «kors» å være en karismatiker. Det blir ikke noe brodd i evangeliet når en skal være enig med alle – trosmessig. Fra denne dagen begynte jeg å granske hva Bibelen sier om læren. Jesus gav meg en inderlig kjærlighet til Ordet. Det som stod i Bibelen var sannhet, og det fikk følger for vandringen videre med Jesus. Torkild Terkelsen hadde vi kjent siden 74 – 75. Han hadde en del møter i Førde pinsemenighet, men ble etter hvert nektet å komme, fordi han var for radikal. Men jeg og Vidar kjente at budskapet til Torkild, opplivet vårt hjerte og vår tro. Det første skillet kom med statsregistrering av menigheten. Staten har ingenting med Guds menighet å gjøre. Senere kom forkynnelsen om én Gud og dåpen i Jesu Kristi Navn. Da ble det viktig og nødvendig for oss og ta enda et steg i tro. Kjærlighet til Jesu drev dette det fram. Det var ikke en enkel vei å gå, men freden som jeg kjente i mitt hjerte, har vart helt til denne dag, og det selv etter 30 år. Har ikke angret en eneste dag! Freden og vissheten om at en har vært lydig mot Jesus og Ordet, at det er på Hans vei jeg vandrer, ikke etter mennesker, har ført meg gjennom alle ting.

    1003156 672802119400728 1137838809 nJesus elsket menigheten, og gav seg selv for den. Så, la oss oppgløde hverandre i kjærlighet til Ordet, og behage han som ser det skjulte i oss! Alt er nakent og bart for Han! Jesus har valgt å åpenbare seg i menigheten, der han har satt velsignelsen, legedommen, utfrielsen og gleden ved å møte brødre og søstre som Herren har gjenløst. Så la oss ikke unnlate å komme sammen! Sitter du hjemme når du har anledning å komme på møte, da kommer du til å bo i et tørt land, som Bibelen sier. Herren ønsker å fylle all vår trang i herlighet. Når glørne rakes sammen, antenner Herren dem. Til glede for vårt hjerte. Jesus er mitt liv! La han bli ditt også! Jesus kommer snart! Hilser deg med salme 133.

    Vennlig hilsen Gully Marie (Kikki) Fevik. (Bildet til høyre er fra 2013 i Ørsta, og viser meg sammen med ett av mine barnebarn) 
  • 14111708 1367552143259052 1999245199 n"Kornhøsten er forbi, frukthøsten er til ende, men vi er ikke frelst" (Jer 8,20). IKKE FRELST! Kjære leser, er dette overskriften over ditt liv? Du hørte frelsens budskap. Du hørte advarsel om den kommende dom, men allikevel må du erkjenne – ikke frelst. Så vil du stå der uten unnskyldning på evighetens avgjørelsesdag. Du fulgte andre til graven. Og der ansikt til ansikt med døden og evigheten bestemte du deg for at du måtte søke Gud og bli frelst. Den ene etter den andre ble høstet inn. Du opplevde vekkelsestider, hvor mange omvendte seg og tok imot det evige liv i Jesus Kristus, men du fortsatte som før. Mange dyrebare sjeler ble høstet inn, men ikke du. Du har opplevd både “kornhøsten” og “frukthøsten”, men du du “er ikke frelst”. Kommer du noen gang til å bli det? Anledningen er gått forbi. Vil nye komme? Ingen forkynnelse, ingen sorg og død, ingen salvet sang, ingen bibel-lesning, ingenting har hittil grepet ditt hjerte sterkt nok til å vende deg til Jesus og bli frelst. Kanskje blir du, i likhet med de aller fleste, aldri frelst, men går over dødens terskel like syndbesmittet og uren som du levde ditt fattige liv. Den beleilige tid kom aldri for deg. Men akkurat nå, mens du leser disse ord er Jesus hos deg ennå en gang. Om du hører hans kall er det ikke for sent. Og skriften sier: “I dag, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte”.

    (ARTIKKELEN ER SAKSET FRA NARDUS-BLADET NR. 5 – 1996 – 13. ÅRGANG)