logo

pinsemenighet,

  • Intervju med Kristen Johansen

    GetAttachmentKristen er 59 år. Han er gift med sin vakre kone, Gunda. Hun har røtter i Sandnes. Noen av hennes familie bor der den dag i dag. De har 3 barn sammen. Høgni, som er 36 år. Tóra, som er 32 og Arnleyg som er 27.

    Kristen hadde en vanskelig oppvekst. Kom på barnehjem som liten gutt. Han frekventerte mellom barnehjem, pleiehjem og sitt barndomshjem. Han forteller at han visste ikke hva et stabilt hjem var, før han traff Gunda. Han fikk gode svigerforeldre. De traff hverandre når han var 17, og hun var 14. De har holdt sammen siden.

    Kristen var en mann som hadde interesse for handball. Som 16 åring spilte han i første divisjon, noe han holdt på med i 23 år. Han var også målmannsrepresentant for landslaget i ca. 20 år. Dette livet førte med seg mye drikking og festing. Men så i 1994, den 11.jan, kom en forandring i livet. Kristen ble født på ny. Det skjedde ikke på et møte, eller bøyd over en seng. Men i det stille og skjulte, om bord i et fly på vei til Danmark. Han skulle dit for å jobbe. Kristen hadde tilfeldigvis en bibel med, og den begynte han å lese i.

    Når han kom hjem igjen, begynte han å gå i en pinsemenighet i Vestmanna, som kalles: Saron. Der hadde han sin daglige gang til 2007.

    Kristen forteller…

    I 2008 ble jeg operert i skulderen og var sykemeldt i mange uker. I den perioden kom Arnleyg med mange opptak fra møtene. Hallur hadde en cd tjeneste og det ble gjort opptak fra møtene. Dem fikk jeg altså lytte til. Arnleyg var blitt frelst bare noen måneder før, og hun bidro til at jeg fikk åndelig mat gjennom forkynnelsen på opptakene. Det var forkynnelsen som bidro til at jeg begynte å tenke på livet mitt. Jeg var blitt åndelig sløv, men nå ble det vekket noe i meg på nytt. Høsten 2008 var Torkild Terkelsen på Færøyene, og jeg og Gunda ble med på møte. Dette var vårt første møte i Nardus. Jeg fikk være vitne til møter, jeg aldri hadde opplevd før. Disse møtene ga meg og min kone mat for ånd, sjel og legeme.

    I februar 2010 fikk jeg mulighet, sammen med Herborg, Knut og Hallur, til å reise sammen med Torkild til Afrika. Her fikk vi se og oppleve Guds arbeid og virke ut i fra en apostolisk tjeneste. I stor kontrast til alt det jeg tidligere forbandt med misjon. Det var en opplevelse uten like. Det ble også forkynt om dåpen i Jesu navn, og jeg ble overbevist. Daniel fikk døpe en hvit mann blant 27 sorte mennesker.

    Jeg har også fått være med på mange stevner på Oggetun. Som har bidratt til at jeg har kunnet ta flere skritt på troens vei. Jeg har også fått muligheten til å innlede møter, selv om dette har ført med seg noe nervøsitet. Men alt til Guds ære! Jeg er takknemlig for hytta som vi har fått satt opp på Oggetun. Den er vi takknemlige for.

    Hvordan opplever du menigheten?

    Jeg opplever at læren er ifra Gud. Og at denne menigheten er bygd med Guds materialer, derfor kan ikke Satan få makt over den. Jeg og min familie er godt og trygt forankret til Jesu legeme, som er hans menighet. Vekkelses møter og bibeltimer gjør min ånd og sjel godt, og det er et Amen i mitt hjerte. Jeg får også mulighet at vitne hver gang jeg er på møte. I mange menigheter gis det ikke anledning til frie vitnesbyrd. Nardus er mitt åndelige hjem.

    Er det et vers, som du vil dele med de andre?

    “Ja, i Jeremias 9.4-6 er et meget viktig og tankevekkende vers, og som alle må ta på alvor. Verset taler om ikke å bli veiet og funnet for lett. Les det kjære venner!

    Hilsen fra Kristen. 

  • Menigheten på Færøyene

    fotoVitnesbyrd angående menighetens år på Færøyene. Hallur Sørensen intervjuer Peter og Nelly Sørensen. Hallur er den yngste av deres tre sønner. Peter og Nelly er sentrale personer, siden de har vært med fra begynnelsen og inntil i dag.

    Vi ble begge to frelst i 1973. Vi var med i en pinsemenighet som kaltes ”Evangeliehuset”. Mange forkynnere kom hit,både fra Norge og andre land. Vi var selvfølgelig begeistret for alle forkynnere og de medfølgende ting, som vi ikke hadde hørt før. Tiden på 70-tallet var også preget av en viss vekkelse. Sangene var liflige og atmosfæren var i den tiden preget av mye sang, kor, klapping i henderne, bønnemøter og mange ble frelst og det var ikke så sjeldent, at mennesker ble helbredet for alvorlige sykdommer.

    Så kom Torkild Terkelsen. Første gang han kom hit var i November 1974. Nelly forteller: ”Jeg hadde i over et år hørt mange utenlandske og hjemmeforkynnere i Evangeliehuset. Men denne mannen hadde et helt annet budskap. Hans tone i evangeliet var av en helt annen karakter, og jeg må si: ”Aldri har noen talt som denne mannen”. Peter var ikke hjemme dengang. Han seilte ute, men ringte hjem for å høre rapporter fra denne evangelisten. Og mor sa i tlf:”Jeg har aldri vært på slike møter før.” Så kom far hjem og fikk være med på noen av møtene med Torkild. Mor og far ble grepet av dette budskapet og ville følge denne forkynnelsen og læren!

    Torkild fikk inndbydelse i mange år fremover i Evangeliehuset, men i 1983 kom det til et brudd. Far forteller:” Situasjonen var trykkende, fordi jeg hadde gjentakende ganger spurt, når Torkild kom igjen, men fikk aldri et tilfredstillende svar. Så en dag, så tok jeg telefonen og ringte til forstanderen, og fikk at vite, at Torkild ikke fikk lov å komme tilbake til Evangeliehuset. Det var elstebrødrene i Evangeliehuset enige om.

    Etter en tid, så innviterte jeg Torkild til å komme å besøke hjemmet vårt som en venn. Så kom søndag formiddag og vi tok med vår bibel og gikk på formiddagsmøte. Samtlige virkende eldstebrødre kom og tok Torkild i hånden, og ønsket ham velkommen på ferie. Elstebroderen Andrias Jacobsen kom og spurte Torkild, uten eldstebrødrenes samtykke, om han hadde et ord til dagens møte. Dette gjorde Torkild med stor frimodighet. Kl.14.00 på ettermiddagen da radioavisen kom, hørte vi at Evangeliehuset aveterte i radioen, uten Torkilds eller min vitenhet: ”ikveld kl.18.00 er det møte med forkynneren Torkild Terkelsen.” En særdeles salvelse var over ham og salen var sprengfull av mennesker som hadde hørt radioen.

    Etter hjemkomsten fra møtet, fortalte jeg om situationen i Evangeliehuset og elstebrødrenes enighet om Torkild. Dette ble så siste møtet i Evangeliehuset. Men våres vennskap har holdt til denne dag.

    Efter dette kom sannhet etter sannhet frem i Torkilds forkynnelse og det medførte, at vi kom sjeldnere og sjeldnere til møter i Evangeliehuset for til sist å si adjø for alltid. Men før jeg sa farvel, skrev jeg et brev til eldstebrødrene om hele situationen og bad dem om å lese brevet opp i menighetsforsamlingen. Dette ble vi nektetet, fordi vi ikke lengre gikk på møtene der.

    Siden reiste vi frem og tilbake til Norge og husmøtene startet og vi tilhørte nå Nardus.

    Det var en hård tid og mange strabasiøse veier og mange motbakker, men dette har vi aldri angret.

    Menighetens liv i Nardus har hatt mye godt og mye vondt. Mennesker kom mens andre forlot oss. Andre var for en lengre tid og atter andre for en kortere tid. I 1997 kom det til et brudd, hvor ledelsen vente Torkild ryggen og ville gjøre et åndeligt statskupp. Det reduserte menigheten, slik at halvdelen forlot oss. Årsaken var forkynnelsen om evig utvelgelse, som vi tror fullt og fast på. Men Gud var med oss og hjalp oss ut av trengslen og reiste nye mennesker opp. Siden da har menigheten i større grad hatt fred og menigheten har bare blevet sterkere gjennom de prøvelsene, som den har hatt. Gjennom de siste 6 år, er 7 mennesker blevet vunnet for evangeliiet og de 7 har kommet ut fra andre leirer og har hørt hyrdens røst: ”...:Kom ut ifra henne, mitt folk!” (apg 18,4) Og de er blitt døpt i Jesu Kristi Navn. I dag er vi en menighet med godt og vel 20 mennesker.

    Vi er glade for det som er skjedd og vi forventer ingen stor vekkelse, som er blitt profetert over de andre, men vi tror at Gud fortsatt har noen utvalgte på Færøerne, og til dem lyder vårt budskap.

    Hilsen fra Nelly og Peter.