logo

Gud,

  • IMG 20160430 201249Jeg ønsker å dele denne artikkelen fordi Herren har lagt en nød på mitt hjerte. Håpet mitt er å vekke noen fra en tafatthet, likegyldighet, selvmedlidenhet og lunkenhet og til å ta et steg nærmere Jesus.

    Det fyller meg med sorg når jeg ser mennesker som har opplevd Jesus og lært å kjenne han som sin Frelser, som har sett andre bli møtt av Jesus og selv fått lys over dyrebare sannheter I Guds ord, allikevel setter livet med Gud på sidelinja til fordel for det verden har å by på.

    Du lar deg lett fascinere av denne verdens ting, denne verdens musikk og underholdning. Og du tenker at det er helt greit, fordi du er litt lunken akkurat nå. Du tenker at frelsen, den er trygg, og det verk Jesus har gjort forblir fullbrakt, uanfektet av hva du måtte finne på å tillate deg selv. Og vet du hva, det er helt sant. Ingenting av det vi finner på kan rokke ved Frelsen. Takk og lov for det!

    Men verden er ekspert på finne måter å distrahere og underholde oss på. Og vi biter ofte på. Det finnes en motstander som ønsker å gjøre livet vårt lett og behagelig, om vi bare setter Jesus til side.

    Og ikke nok med at han passer på å distrahere oss, men han fyrer også opp under vår medlidenhet. Vi syns synd på oss selv, og tenker at det er da helt greit å sette på en voldelig eller grov film, det er helt greit å se porno, eller det er helt greit å la seg fascinere av verdens fengende musikk. Jeg tåler det, tenker du. Det står jo i bibelen at "du har lov til alt... "(1 kor 6,12) Du skjønner ikke alltid at du bedrar deg selv. Men mitt budskap er ikke først og fremst et "du skal ikke ditt og du skal ikke datt". Jeg ønsker å peke på frelseren.

    For meg er Jesus noe dyrebart. Han er ikke bare en hobby eller noe jeg driver med på fritiden. Han er min skatt. Det at han døde for meg, og tok min synd, og gav meg mitt frihetsbrev er stort for meg. Det var ingen liten pris han betalte. Han tok sitt blod og strøk over mitt liv, så døden måtte gå forbi. Han tok vekk frykten, og erstattet den med fred og trygghet og glede.

    En venninne av meg sa at man kan ikke alltid vitne i enhver setting, fordi noen ganger passer det ikke. Ikke fordi du vil unngå å være frimodig for Jesus, men fordi ordet om Jesus er så dyrebart at du kaster det ikke ut når som helst. Det er som dyrebare diamanter. Og jeg syns det var så godt å høre, for det er akkurat sånn jeg kjenner det. Han er det mest dyrebare jeg har, og er opphavet til alt det andre i livet mitt, jeg virkelig vil betegne som dyrebart! Og jeg vil vokte meg vel for å sette han i et dårlig lys. Jeg vil at dåpen min skal bety noe, at mine løfter til han er noe jeg tar på alvor. At det er viktigere hva Jesus mener om meg, enn meg selv eller andre. Jeg vil ære han. Og når jeg kommer litt på avstand, og blir litt for opptatt av mine egne planer og ønsker, minne meg selv på at det egentlig er Jesus som er Herre i mitt liv. Han vil ikke være leieboer i våre liv, men huseier.

    Og Jesus er ikke den som slår hånda av oss, eller sparker oss når vi ligger nede. På ingen måte. Han sier "Kom til meg"... (Matt 11,28) Hvorfor det da? Fordi han er den beste til å korrigere kursen vår igjen, han er den beste til å lege våre sår, han er den beste til å få deg inn på livets vei igjen. Han er som en Far. Han overøser oss med sin kjærlighet. Han vil at vi skal kjenne oss elsket, trygge og sett av han. Jeg liker så godt det verset i høysangen "... hans banner over meg er kjærlighet"...(Høys 2,4). For en fantastisk ting å vite. Minn deg selv om det, neste gang du er nedfor! Og når han har minnet deg på det, så vil han at du skal ta han med deg i alt det du tar deg fore. Han vil gjerne lede oss, men først må vi komme til han.

    Og nå er du kanskje såpass åpen at du kan ta imot det verset som jeg ble minnet om. Det er et vers som jeg leste og hadde i minne i min ungdomstid, men som ikke bare er et vers til ungdommen. Det står i

    2 tim 2,22: " Fly(eller flykt)fra ungdommens lyster" Ungdommens lyster er et generelt begrep. Men kjenn du etter i ditt liv hva som er ungdommens lyster i ditt liv. Som ungdom kjenner man gjerne at verden ligger for våre føtter og man ha lyst til å følge alle følelser og impulser som måtte komme i vår vei. Og for mange blir nok foreldrene våre irriterende når de prøver å hjelpe oss til å ta kontroll over impulsene våre. Men det er sterke følelser ute og går, og det er en brytningstid der vi må ta stilling til ting og velge hva som er rett for oss. Hva vi egentlig tror på? Og det er viktig å finne ut hvorfor vi gjør ting, og bli bevisste på hva vi står for og hvorfor vi gjør det. Og til du som er en kristen og befinner deg i en brytnigsfase, vil jeg si: - se mer på Jesus enn på foreldrene dine. Har du kristne foreldre så er du heldig, men du kan fort komme inn i en lovisk tilstand der du bare velger å gjøre det som er rett for å tekkes dine foreldre, og ikke først og fremst fordi du elsker Jesus. Vokt deg for det! Jesus vil deg vel, men han har også grenser og rammer for å beskytte og bevare deg på veien. Søk han og han vil befeste din tro!

    Ungdommens lyster kommer også i voksen alder. Og kanskje tenker du at du har full kontroll. Men om en mann f. eks. tiltrekkes av en annen kvinne enn sin egen kone. Så blir ikke saken bedre av å oppsøke situasjoner der han møter denne kvinnen. Og å fyre opp under sin egen tiltrekning. Men som dette verset sier, du må snu deg vekk, du må distansere deg fra det, og du må søke kontakt med den du egentlig elsker og har gitt ditt hjerte til. Det er rådet. Det er en omvendelse. Å komme seg på avstand fra det som gjør deg svak, det som frister, det som tar plassen som Jesus skulle hatt.

    Jeg ble oppmerksom på noe i bibelen for en tid tilbake. I en roman jeg leser om karakteren Aron i bibelen, ble jeg oppmerksom på at de plagene som ble sendt over Egypt, var der en del av plagene som også rammet Israelittene. Jeg liker sånne aha opplevelser i bibelen. Og det gjorde at jeg måtte undersøke om dette stemte. Og etter som jeg kan lese, så ser det ut som at Israelittene måtte tåle at vannet ble til blod, at froskene kom over alt og plagen med lus (se 2. mos kap.8). Først ved den fjerde plage setter Gud et skille mellom Egypt og Gosen. Hvorfor? Var det nødvendig da? Mest sannsynligvis fordi mange av Israelittene hadde dratt diverse avguder inn i sine hjem, og det var en måte å rense sitt folk på. Hva har du dratt inn i ditt hjem?

    Er det med oss som disse Israelittene? Har vi glemt hvilken Gud vi tjener? Har vi glemt hva han kan gjøre og hvilken tilbedelse han vil ha? Er troen din noe du bare kan putte i lomma?

    Våkne opp du som slumrer og du som sover! Se på Jesus, se på hva han har gjort for deg! Opptenn igjen den kraften han har latt bo i deg. Han ville bruke deg som tempel, hvilket tempel vil du være for han?

    La ikke ditt liv for han være noe du går og skammer deg over, men gå til han og la han få den plassen han fortjener. Førsteplassen! La han igjen være, ikke bare veien og sannheten, men livet for deg også! Som Marius Rydland minnet oss på under leiren. Han er livet! Den spenningen du søker den kan du finne hos han. Kom til han. Han har svaret, har freden, han har den ekte gleden. Amen. "Han er mektig til å fylle all vår trang i herlighet".

    Det står noe mer i det verset om å fly ungdommens lyster. Det står ikke bare hva vi bør holde oss i fra og komme vekk fra, men det står hva vi kan jage etter i stede: rettferdighet, tro, kjærlighet og fred sammen med andre som påkaller Herren. Måtte Herren fylle deg med lengsel og trang etter akkurat det. For Jesus kommer snart! Og jeg vil at du også kan se opp og glede deg til den dagen. At du også kan fylles med forventning og lyst til å gjøre mer for Jesus i denne siste tida. Halleluja! Vi skammer oss ikke ved evangeliet, nei for det er mektig og det har frelseskraft i seg.

    Vårt forhold og vår tro på Jesus er så dyrebar, la oss verdsette det for det det er.

    Anbefaler å høre månedens tale fra evangelist Torkild Terkelsen, som heter kampprisen. Talen finner du på www.sistebasun.no. Jeg fant denne å være i tråd med akkurat det Herren hadde minnet meg på.

    Vennlig hilsen

    Christina Haglund
  • Benjamin

    Godt Nyttår!

    Enda et år er gått, og jeg kjenner iallfall selv, at jeg kan reise et Ebeneser å si: «Til denne tid har Herren hjulpet'» (1sam.7,12) Godt at vi ikke må tegne noe abonnement med ham som kan gå ut, men vår frelse varer til evig tid. Hans kjærlighet er rundt oss uansett om det 2014, 2015, ja om du blir 100 år, så der den lik.Han elsker oss, det er hemmeligheten, står det i en sang, og det er så sant, derfor er vår frelse fast.

    En kan fort bli reflekterende når det blir et nytt år i kalenderen, og en kan sette for seg nyttårsforsett, lage nye planer, være skuffet over ting som gikk i grus eller rette og slett være veldig fornøyd med hvordan ting har gått. Men det var noe som datt inn i meg her i romjula. Det var et ord som jeg delte med dere som var dere på høstestevnet.

    Sal 139,23-24: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker! Se om fortapelsens vei har inntatt og led meg på evighetens vei.»

    Dette er noe som er meget viktig, og som vi burde gjøre hver dag, ikke bare når vi går over fra det ene året til det andre. Vi burde ta en stund innenfor Herrens åsyn, og få Han til å gå over våre liv. Vi blir så fort uoppmerksomme midt oppe i alt som skjer, og vi merker ikke så fort hva vi drar med oss. Påvirkninger utenfra som media, venner og de andre ting som vi bruker tid på. Men da er det så viktig å gjøre det som David gjør her, han ber Gud om å ransake ham.

    Både møtene, samtaler med åndelige venner, og det å lytte til forkynnelse, er gode måter å bli ransaket på. For Guds ord levende og kraftig og skarpere en noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledd og marg og, dømmer hjertes tanker og råd (Heb 4,12).

    David setter her av litt tid til å reflektere over sitt liv. Han går ikke til venner, rådgivere eller media for å få sjekket sitt liv. Han ser ikke om han er oppdatert på alt det som skjer rundt om i verden, men han setter seg ned og spør den viktigste personen i sitt liv, Gud, om å ransake ham. Det er innfor Gud at han ønsker at sitt liv skal stemme. Han er blitt den han er på grunn av Gud, og det er kun Gud som kan bedømme om det livet han lever, er rett.

    Det kan være vanskelig å stille slike spørsmål til Herren, fordi svaret du får kan være smertefullt. Gud selv er jo den som vet alt, ser alt, og som hører alt. Det og spørre ham slike spørsmål som David her gjør, er veldig avslørende. David bryr seg ikke om det, men han går videre, og spør om fortapelsens vei har inntatt ham? han spør om han går på andre veier enn Guds veier? for alle andre veier blir da fortapelsens vei. Det er nemlig bare én vei til evigheten, og det er Herrens vei. Akkurat her så er hele livet til David innenfor Herren til dom. Han legger alt fram for Gud og sier: Herre, her er livet mitt! hvor er jeg? Hva driver jeg egentlig med? Lever jeg rett for deg? Alle disse spørsmålene ligger implisitt her, og en kan lure på om dette var så smart gjort. Ingen mennesker klarer jo å leve rett for Herren, en vil jo bare få kritikk tilbake. Men det er ikke i den hensikt David gjør dette nei, han gjør noe mer.

    Han sier til Gud, led meg på evighetens vei. Han sier til Gud at: ja, vær min dommer, sett du en dom over livet mitt, men vær du også min ledsager og min rettesnor. Han sier til Gud at uansett hvor galt alt er, uansett hvor galt det har gått, så led meg du, Gud. Han tar fram en stor hemmelighet med livet i Herren: Det er ikke så at Herren bare krever av oss at vi skal leve rett for han, han gir også noe tilbake. Han er den som har ansvaret for å bære oss, hjelpe oss og styrke oss. Dette er den nåden vi har fått, brødre og søstre. Det at vi kan gå inn for Herren i dag, ja, hver eneste dag, å be til en Gud som både kan holde dom, men som også kan rette opp igjen. Han slipper oss ikke, han forlater oss ikke, men han ønsker å bære deg på ørnevinger opp til toppen på troens fjell slik at du kan stå støtt. Det er ikke farlig å bomme, det er ikke farlig å gjøre feil, for slik er du skapt, men det som er farlig er og ikke å gå til Herren, å be han holde dom over deg. Hvis du ikke lar hans kniv gå over ditt liv for å beskjære deg, så kan dine skritt begynne å vakle.

    Vi klarer ikke leve et liv uten feil, vi er dessverre bare støv, men kraften vår ligger i avhengigheten av ham. I skrøpelighet er vi sterke. Vi skulle ønske at vi kunne leve bare i seirer, og at hver eneste dag var enkle. Men som det står i en sang jeg er veldig glad i: ''Gud lovet deg ikke alltid, at det skulle være lett, men han lovet deg å være med igjennom alt… ‘'. En dag så står vi der oppe og alt er over, da slipper vi å møte nederlag og vi kan være fullkomne. Men her nede så trenger vi stadig å renses, stadig å prøves, Ja, vi må bære et vitnesbyrd om at Gud utvalgte det ringe, det som ikke er noe i menneskes øyne, det utvalgte Gud.

    Da Samuel mente at Eliab, bror til David, måtte være Herrens salvede, sa Gud til Samuel i 1. Sam.16,7: «Men Herren sa til Samuel: Se ikke på utseendet hans eller på hans kraftige skikkelse! For jeg har forkastet ham, For Herren ser ikke slik et menneske ser, For mennesket ser på det ytre, men Gud ser til hjerte»

    Gud forkaster her Brødrene til David, de som var eldre, sterkere, og hadde mer erfaring. Eldste sønnen hadde førstefødsels rett, men det forkastet Gud. Han ville ha David på grunn av hans hjerte. Husk det når du går ut i det nye året. At Gud ser bare til hjertet. Han ser bare til det som ingen av oss andre kan se. Om du har så mange venner, så mye penger, så mye status, så mye å glede deg over så er det vell og bra, men det er ikke det Herren ser først til. Han ser til det som du kan skjule for alle andre, men ikke for Gud. Han vet, han ser, og han har kontroll. Så kan en jo stille seg det spørsmålet: hvorfor skal vi be Gud om ta en kontroll av oss? han vet det jo allerede. Grunnen er nemlig at du må spør han om å vise deg det. Du vet ikke alt, til og med om de tingene som gjelder deg selv, men Han gjør det. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv

    Jeg vet ikke om det er slik for alle, men jeg synes ofte at det kan være tøft å stille slike spørsmål som David her gjør. Men det er det som har gitt meg mest vekst i mitt troens liv. Når jeg stiller meg naken innenfor Herren åsyns, og ber han ta bort alt som ikke behager ham, så er det mange ganger tøft, men det er også fantastisk. Jeg opplever ofte da hans omsorg i renselen, og etterpå kjenner jeg hvordan troen vokser seg enda sterkere.

    Jeg sier ikke dette fordi du skal fordømme deg selv, men sier dette igjennom Golgatas frelsesverk. Du er like utvalgt, like elsket, like mye hans uansett, men vi må av og til sette oss ned å se hva som er viktigst i livet vårt. Hvor er jeg? hvor skal jeg? lever jeg rett for Herren, og er jeg i Hans plan med livet mitt? Hva vil du med mitt liv Gud? Det kan hende at når du ber Herren om å lede deg, at det kan bli store kostnader for deg, og du må ofre mye, det har iallfall gjort for meg. Jeg har måttet gi slipp på ting som gjorde så vondt, men som har gitt en utrolig vekst i mitt eget liv.

    Så min oppmuntring til dere er at Han er med igjennom alt, men la han ransake deg og la ikke, media, verden eller andre som ikke har med Gud å gjøre få denne jobben. For vi lever ikke lenger selv, men Kristus lever i oss. Vi er og vil for alltid være utlendinger i denne verden, så la oss gå til vår far og vår søsken i Herren å la dem rettlede oss.

  • Marcus-Solheim2''Det huset som jeg vil bygge, skal være stort. For vår Gud er større enn alle guder!» (2. Krø.2,5)

    Dette er nok noe vi mange har tenkt tanken på, at for en stor Gud vi har og, at vi vil bygge noe stort for ham! Og det tenkte nok Salomo også at han ville, bygge et stort hus. Som han sier i verset fordi hans Gud var større enn alle andre guder. Men det som er fint med Salomo, er at han visste det at han ikke i seg selv hadde noe sjanse til å bygge noe for Herren. Hvis vi ser på det neste verset som kommer, så står det i vers 6:

    ''Men hvem makter vel å bygge et hus for ham? Himlene og himlenes himler rommer ham ikke. Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for ham – nei, bare et sted hvor vi kan brenne røkelse for hans åsyn.''Han erkjenner det i den mest ydmyke stilling at han kan aldri bygge noe som kan romme Herren, fordi Herren er en for stor gud til at han skulle klare det. Han visste at det han skulle bygge, det var bare for å ære Gud, og et sted hvor de kunne komme og brenne røkelse for Guds åsyn.

    I kapittel 3 og vers 1 står det: ''Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moria-fjellet. Det var der Herren hadde åpenbart seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand, på jebusitten Ornans treskeplass'' I dette verset ser vi hvor Salomo velger å bygge sitt hus for Herren. Han bygger det på treskeplassen, den som David hadde betalt full pris for. Han ofret der til Herren, og Han tok bort den store pesten i Israel(1.Krø.21). Og det er et bilde på Golgata, han bygger sitt ærens hus for Herren på Golgata verket, på frelsesverket bygger han sitt ærens hus for Gud. Det er den eneste plassen man kan bygge noe hus for herren for da er det alt bygget på Jesus og ingenting av oss selv. Det er bygget med Jesus som hjørnesten og på ordets faste grunn!

    Vi mennesker har så lett for å tro at vi gjør noe, eller prøver å gjøre noe, men hvis vi bygger på golgataverket og har den ydmyke holdning som Salomo hadde, da vi kan si: ''Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for ham''? Da tror jeg Gud virkelig kan bruke oss til å ære ham, når vi er 100% viss på at det ikke er noe i oss selv men av ham og i ham. Dette er en prosess gjennom hele livet, man bygger ikke et hus på en dag eller en uke. I kapittel 8 vers 1: ''Da nå de TJUE år var gått som Salomo hadde brukt for å bygge Herrens hus og sitt eget, … ‘'Det tok altså tjue år for Salomo å bygge dette huset, og for oss vil det ta vår levetid her på jord. For vi må bygge i det tempo Herren har for oss, den tiden hvor han former oss til det kar han vil vi skal være.

    I samme kapittel og i vers 16: ''Så var da hele Salomos verk utført, fra den dagen grunnvollen ble lagt til Herrens hus, til det var fullendt – Herrens hus stod ferdig.'' Herren vil fullføre sitt verk i deg og meg. Han begynner aldri på noe og lar det stå sånn halvferdig, men han fullfører det etter sin plan, ikke din og ikke min plan, men etter sin plan. Legg merke til at det står: Herrens hus stod ferdig, det stod ikke Salomos hus stod ferdig. La oss be til Gud om at det også må stå i våres liv at Herrens hus stod ferdig, det var fullendt.