logo

intensitet,

  • 7 sider ved et apostolisk BØNNEMØTE

    FramsideNardusbladNr3.1991Et av særtrekkene ved en bibelsk åndsvekkelse, er den store vekt som legges på bønn. Den bryter frem gjennom bønn, og bønn er hemmeligheten bak de store seire som vinnes og vitnenes store frimodighet. Apostlenes gjerninger er et typisk eksempel på dette. Den begynner med et ti dager langt bønnemøte, og fortsetter med åndsutgytelse, vekkelse med bibelske frelsesopplevelser, forfølgelse, underfulle helbredelser og tegn og under. Og fremfor alt den stadige kontakten med Herren i frimodig bønn. Apostlenes gjerninger 4,23-32, illustrerer dette. Med basis i bønnen vil jeg nevne 7 sider som er karakteristiske for en "pinse-bønn".

    (ARTIKKELEN ER SAKSET FRA NARDUS-BLADET NR. 3 – 1991 – 8.ÅRGANG)

    Frihet

    Først av alt var der frihet. "Da de nu var løslatt..." (v.23). Versene foran forteller om religiøs motstand og fengsling av apostlene Peter og Johannes (v.3). De hadde tilbragt en natt i arresten, men nå var de løslatt og hadde forkynt evangeliet for rådet. Bønnemøtet som fulgte var preget av atmosfæren av denne underfulle frigjøringen. De første pinse-kristne satte pris på frihet. Og slik har det alltid vært. Frigjort fra religiøsitetens tilstivnede tradisjoner, og løst fra ritualenes lenker og bånd, som bandt sjelen fast i sitt kirke-fengsel, priser de Jesus Kristus for friheten. Der på utsiden av Babylons fengsel, har de sanne pinsevenner alltid frydet seg i Ånden. Frank Bartleman, en av de 20. Århundrets pinsepionerer med tro på én Gud og dåpen i den Herre Jesu Kristi navn, forteller om hvordan, ved åndsutgytelsen i begynnelsen av dette århundre, kirkesamfunnsledere kom for å "spionere på deres frihet". Men åndsutgytelsen var så mektig at flere av disse "spionene" falt om under Guds kraft i bønnemøtene, og ble liggende på gulvet i timevis.

    Identitet

    Det andre særtrekk var identitet. "...de kom til sine egne..." (v.23). De visste hvor de skulle gå. Der var noen med den samme dyre tro. En utvalgt, hellig flokk som stod sammen. Disse første pinsevenner blandet seg ikke med hvem som helst. Kommet ut fra de religiøses fengsel, identifiserte de seg øyeblikkelig med et adskilt folk som hadde latt seg "frelse fra denne vanartede slekt" (Apg 2,40). Denne typen identitet er i ferd med å forsvinne- De moderne pinsevenner vet knapt lenger hvem som er "sine egne". Felleskirkelighet og læreløshet båret oppe av en håpløs kompromissforkynnelse, har fjernet den identitet som var så livsviktig på apostlenes tid og i vekkelsens utspring. Ja endog skillet imot verden er revet ned. Tør du i dag identifisere deg med Herrens adskilte folk?

    Intensitet

    For det tredje ba de med intensitet. "...de løftet sin røst til Gud..." (v.24). De løftet røsten. Ba høyt og frimodig. Ingen intellektuell oppvisning, men ekte hjertebønn i Åndens kraft og inspirasjon. Jeg har hatt gleden av å besøke mange land og verdensdeler. Det som særpreger ekte pinsevenner, som holder fast ved de bibelske sannheter, og lever et hellig og adskilt liv, er det intense og oppløftene i bønnen. Og at den ikke er rettet mot mennesker, men mot Gud. Mange har kritisert og av redsel for å bli kalt hysterisk, fanatisk og overspent, har mange latt seg "kultivere".

    Enhet

    For det fjerde var de preget av enhet. "...de løftet samdrektig sin røst til Gud..." (v.24). Ånden beveget dem alle i samme retning. Ingen disharmoni eller uenighet om den situasjonen menigheten nå var kommet opp i. Det ligger en enorm kraft gjemt i samdrektig bønn. Bibelen sier: "En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning" (Jak 5,16) Og: "alt det to av eder på jorden blir enige om å bede om, det skal gis dem av min Fader i himmelen" (Mat 18,19). Hemmeligheten ved enhet i bønnen har alltid vært kjent av pinsefolket, og tross kritikk for uorden og bråkete bønnemøter, har de bedt samdrektig.

    Trygghet

    For det femte bar deres bønn preg av stabilitet og trygghet. "...Herre, du som..." (v.24), og så følger en bønn fylt av ærefrykt og trygghet. Ved at den Gud som har ordnet opp i alle saker og ting helt fra skapelsen og har forutbestemt begivenhetenes gang, skal ordne opp også nå. Ansikt til ansikt med forfølgelse, fengsel og slag, hyller de Guds suverenitet i skapningen, forutbestemmelsen og hendelsene. Ikke i en eneste setning finner du spor av klage eller resignasjon; ikke engang en liten bønn om at de for fremtiden må bli behandlet litt mildere. Bare pinsens Ånd og kraft kan føre oss inn i slik bønn. Her forsvinner selvmedlidenhet og menneskefrykt i brannen for evangeliets seier.

    Strategi

    Det sjette jeg vil nevne er strategi. "Og nu...gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet...til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn" (v.29-30). Ingen av dem ba om at stedet måtte skjelve. De ba bare om overnaturlig frimodighet og en utstrakt Guds hand til tegn og under. Som svar på denne frimodige bønn, rystet Herren stedet der de var samlet og fylte dem på nytt med den Hellige Ånd. Og frimodig fortsatte de sin forkynnertjeneste, og skarer kom til troen. Ved å ryste bygningen viste Gud dem at han var mektig til å ryste hele de religiøse system i Jerusalem og det politiske system i Rom. Og nettopp det skjedde. Og det vil skje igjen gjennom uredde vitner tent av pinsens ånd.

    Samfunn

    7siderVedapostoliskBønnemøteBildeDet syvende og siste jeg vil nevne er det samfunn og omsorg som preget de første kristne. "...dem som var kommet til troen, hadde et hjerte og én sjel...de hadde alt felles" (v.32) Jesus sier i Joh 13,35 "Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet". Han sa ikke at beviset på at vi tilhørte ham lå i våre vakre kirkebygg og voksende menigheter. Heller ikke i tegn, under og mesterskap i tale, men at beviset lå vår hengivenhet og kjærlighet til de øvrige av hans disipler. Dette preget de kristnes bønner og liv. Dette samfunnet var ikke holdningsløst, men ekte og inderlig blant de som ved en apostolisk forkynnelse var kommet til troen, og med ett hjerte og én sjel kjempet med livet som innsats for den felles dyre tro. Den ekte enheten erstattes i dag av et oppkonstruert felleskirkelig samfunn mellom mennesker som verken har ett hjerte eller én sjel. Kan hende det må forfølgelse til, både politisk og religiøst for å få frem det ekte kompromissløse bønneliv og samfunn mellom de Hellige.