logo

færøyene,

  • Hjem til Faderhuset

    Arnleyg Myndir 19.11.14 230
     
     

    Henny er en ekte Nardus søster!



    Hun begynte å gå på våre møter for ca. halvannet år siden, og siden da, har hun værttrofast til tusen. Hun er enke, har 4 barn og lever nå som førtidspenjonist i en alder av 65 år. Vi lar henne fortelle:

    Jeg ble født på ny i 1980. Det var en forsamling av karismatikere, som kalte seg ”Kristus er svaret”. Siden jeg ble født på ny, har jeg altid hatt en lengsel etter mer i ordet, men jeg var likesom aldri helt tilfreds i mitt indre. Jeg var med i "womans aglow" i bygden, som jeg bor. Og reisteover hele landet for å være med i dette programmet. Jeg kom snart inn i styret her i bygden. Jeg var med i ”telt misjonen”, som også var begynnelsen av den menigheten, som i dag kalles ”Kilden”. Jeg hadde mitt hjem i ”Kilden”, men reiste også til mange andre plasser for å være med på møter. Jeg hørte på for.eks. Viggo Vilhelmsen, Eivind Frøen, og jeg var også på alle møtene, som selveste Rodney HowardBrown hadde. Jeg tilhørte samtidig en gruppe herfra, som er en forlenget arm av kirken.

    Så forlot jeg ”Kilden” og begynte at gå i en pinsekarismatisk menighet i Torshavn, som kalles ”Filadelfia”. Og derfra gikk jeg i en annen menighet som kalles ”Saron”.

    Som dere skjønner, så har jeg prøvd mange ting, og selvsagt sitter jeg inne med mye kunnskap angående alle disse såkalte menighetene, og hva de står for og praktiserer. Grunnen til at jeg søkte alle disse forskjellige menighetene, var at jeg aldri var helt åndelig tilfreds. Jeg kjente denne tomheten i mitt indre.

    Så kommer tiden, da en mann fra Nardus menigheten ringer meg.

    Ja, en dag ringer Peter Sørensen til meg og ber meg komme på møte. Før det, og i mange år, hadde jeg hørt at Nardus og dens lære var en farlig vranglære. Og det skapte en negativ holdning. Men mens jeg snakker med Peter, hvisker Gud fordommene bort, og jeg svarer, at jeg skal komme på møte.

    Jeg kjente med en gang, at dette var noe helt annet, en jeg hadde vært med på alle de foregående år. Det var en helt annen ånd og en helt annen atmosfære. Jeg kjente et Amen i mitt indre og at dette samstemte med den åndelige fødsel jeg opplevde i 1980. Dette var den maten, som stemte overens med min natur ifra Gud. Nå var jeg kommet hjem til faderhuset, fordi jeg kjente røyken av lammets offer.

    Bibelen ble en helt ny og levende bok. Der kom liv ut av de svarte bokstavene. Beretningene i skriften fikk et helt nytt innhold, som jeg aldri trodde var mulig.

    Jeg er så takknemmlig til Jesus, at dette som dreier seg om evig utvelgelse og evig sikkerhet vedrører meg. Jeg hadde før disse festdager aldri hørt slikt. Jeg hadde også alle disse år bare hørt om treenigheten, men nå ser jeg, at Han er én, og Hans navn er Jesus, takk og lov! Etterhvert, som forkynnelsen lød, så så jeg, at jeg ikke var døpt med en Bibelsk dåp. Jeg var jo døpt i tre titler, men jeg måtte inn i frelser navnet, Jesus. Jeg kunne ikke bare se på navnet, men jeg ville inn i det. Jeg ble døpt i Jesu Kristi Navn i august i år(2014).

    Jeg vil hilse dere med et vers ifra Salm 133. ”Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen. Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledeband,…”



    Vi takker Henny i Vik for intervjuet!

  • Menigheten på Færøyene

    fotoVitnesbyrd angående menighetens år på Færøyene. Hallur Sørensen intervjuer Peter og Nelly Sørensen. Hallur er den yngste av deres tre sønner. Peter og Nelly er sentrale personer, siden de har vært med fra begynnelsen og inntil i dag.

    Vi ble begge to frelst i 1973. Vi var med i en pinsemenighet som kaltes ”Evangeliehuset”. Mange forkynnere kom hit,både fra Norge og andre land. Vi var selvfølgelig begeistret for alle forkynnere og de medfølgende ting, som vi ikke hadde hørt før. Tiden på 70-tallet var også preget av en viss vekkelse. Sangene var liflige og atmosfæren var i den tiden preget av mye sang, kor, klapping i henderne, bønnemøter og mange ble frelst og det var ikke så sjeldent, at mennesker ble helbredet for alvorlige sykdommer.

    Så kom Torkild Terkelsen. Første gang han kom hit var i November 1974. Nelly forteller: ”Jeg hadde i over et år hørt mange utenlandske og hjemmeforkynnere i Evangeliehuset. Men denne mannen hadde et helt annet budskap. Hans tone i evangeliet var av en helt annen karakter, og jeg må si: ”Aldri har noen talt som denne mannen”. Peter var ikke hjemme dengang. Han seilte ute, men ringte hjem for å høre rapporter fra denne evangelisten. Og mor sa i tlf:”Jeg har aldri vært på slike møter før.” Så kom far hjem og fikk være med på noen av møtene med Torkild. Mor og far ble grepet av dette budskapet og ville følge denne forkynnelsen og læren!

    Torkild fikk inndbydelse i mange år fremover i Evangeliehuset, men i 1983 kom det til et brudd. Far forteller:” Situasjonen var trykkende, fordi jeg hadde gjentakende ganger spurt, når Torkild kom igjen, men fikk aldri et tilfredstillende svar. Så en dag, så tok jeg telefonen og ringte til forstanderen, og fikk at vite, at Torkild ikke fikk lov å komme tilbake til Evangeliehuset. Det var elstebrødrene i Evangeliehuset enige om.

    Etter en tid, så innviterte jeg Torkild til å komme å besøke hjemmet vårt som en venn. Så kom søndag formiddag og vi tok med vår bibel og gikk på formiddagsmøte. Samtlige virkende eldstebrødre kom og tok Torkild i hånden, og ønsket ham velkommen på ferie. Elstebroderen Andrias Jacobsen kom og spurte Torkild, uten eldstebrødrenes samtykke, om han hadde et ord til dagens møte. Dette gjorde Torkild med stor frimodighet. Kl.14.00 på ettermiddagen da radioavisen kom, hørte vi at Evangeliehuset aveterte i radioen, uten Torkilds eller min vitenhet: ”ikveld kl.18.00 er det møte med forkynneren Torkild Terkelsen.” En særdeles salvelse var over ham og salen var sprengfull av mennesker som hadde hørt radioen.

    Etter hjemkomsten fra møtet, fortalte jeg om situationen i Evangeliehuset og elstebrødrenes enighet om Torkild. Dette ble så siste møtet i Evangeliehuset. Men våres vennskap har holdt til denne dag.

    Efter dette kom sannhet etter sannhet frem i Torkilds forkynnelse og det medførte, at vi kom sjeldnere og sjeldnere til møter i Evangeliehuset for til sist å si adjø for alltid. Men før jeg sa farvel, skrev jeg et brev til eldstebrødrene om hele situationen og bad dem om å lese brevet opp i menighetsforsamlingen. Dette ble vi nektetet, fordi vi ikke lengre gikk på møtene der.

    Siden reiste vi frem og tilbake til Norge og husmøtene startet og vi tilhørte nå Nardus.

    Det var en hård tid og mange strabasiøse veier og mange motbakker, men dette har vi aldri angret.

    Menighetens liv i Nardus har hatt mye godt og mye vondt. Mennesker kom mens andre forlot oss. Andre var for en lengre tid og atter andre for en kortere tid. I 1997 kom det til et brudd, hvor ledelsen vente Torkild ryggen og ville gjøre et åndeligt statskupp. Det reduserte menigheten, slik at halvdelen forlot oss. Årsaken var forkynnelsen om evig utvelgelse, som vi tror fullt og fast på. Men Gud var med oss og hjalp oss ut av trengslen og reiste nye mennesker opp. Siden da har menigheten i større grad hatt fred og menigheten har bare blevet sterkere gjennom de prøvelsene, som den har hatt. Gjennom de siste 6 år, er 7 mennesker blevet vunnet for evangeliiet og de 7 har kommet ut fra andre leirer og har hørt hyrdens røst: ”...:Kom ut ifra henne, mitt folk!” (apg 18,4) Og de er blitt døpt i Jesu Kristi Navn. I dag er vi en menighet med godt og vel 20 mennesker.

    Vi er glade for det som er skjedd og vi forventer ingen stor vekkelse, som er blitt profetert over de andre, men vi tror at Gud fortsatt har noen utvalgte på Færøerne, og til dem lyder vårt budskap.

    Hilsen fra Nelly og Peter.