logo

vener,

  • Intervju med Suni Fríði

    Suni2Søndag den 7. feb. 2016, ble Suni Fríði,  døpt i Jesu Kristi navn, i en elv på Færøyene. Vi som kjenner Suni Fríði, vet at det er skjedd en meget stor forandring i hans liv, som har ført frem til avgjørelsen om å la seg døpe. Suni Fríði ønsker å dele sin historie, og derfor satte vi to oss ned, for å skrive om den forvandling som, ved Guds kraft, har funnet sted i livet hans.


    Alvin:Kan du fortelle litt om dine barne- og ungdomsår?

    Suni Fríði: Det kan jeg godt. Jeg er 19 år og oppvokst i Kollafjørð på Færøyene. Barndomsårene mine var vel normale, hvis man tenker på at jeg er vokset opp i en familie med kristne foreldre – Katrina og Alvin (stefar). Så lenge jeg kan huske, så har mine foreldre tatt meg med på møter, og jeg kom regelmessig på søndagsskole til jeg var i tenåringsalderen.

    Selv om jeg, i ungdomsårene, ikke hadde stor interesse av det åndelige livet, eller i hva som foregikk på møtene, må jeg i dag erkjenne, at det jeg hørte og opplevde, satte sine tydelige spor.

    Det som muligvis har vært min største utfordring i barne- og ungdomsårene, var nok at jeg har en far, som ikke er kristen. Jeg var i hos min far en helg hver tredje uke, og da ble min tro ofte meget angrepet, og jeg følte at jeg måtte skjule min kristne lærdom for ham. Dette skapte en konflikt tidlig i livet.

    Da jeg så blev litt eldre, og fant ut at stor sett ingen av mine klassekamerater, gikk på møter, ble jeg flau av min kristne oppdragelse, og prøvde å skjule det så godt jeg kunne, blandt annet ved å spille tøff. Noe av det verste jeg visste, var når det var møte hjemme hos oss – da kunne alle i bygden se det.

    I ungdomsårene begynte jeg så å sette meg mere og mere opp imot mine foreldre, og det de stod for. Jeg unnslapp ikke å bli med på møter, men jeg viste min utilfredshet mere og mere tydelig.



    Alvin:Når var det så at du begynte å kjenne Herrens dragelse?

    Suni Fríði:Siste gang jeg var på ungdomsleir på Oggetun, da var jeg 17 år, opplevde jeg at Herren kalte på meg. Stevnet efter leiren, var også helt fantastisk, og jeg fikk oppleve å overgi mitt liv til Herren. Jeg var så glad og lykkelig da jeg kom hjem. Men min daværende kjæreste, som ikke var kristen, ville ikke høre noe om dette, og mente dette var noe tull. Så for hennes skyld gravde jeg det jeg hadde opplevd dypt inne i meg selv.

    Dette gjorde meg lei meg, og jeg følte at jeg ble frustrert og utilfreds. Mine frustrasjoner over ikke at rekke til, tok jeg ut over mine foreldre og søsken, som ikke hadde det spesielt godt i denne perioden.

    Kort før jeg fylte 18, flyttet jeg så til Tórshavn, for å bo hos min far. Jeg tenkte at dette ville være lykken. Hos min far kunne jeg leve akkurat som jeg hadde lyst, og det var ingen som stoppet meg eller bestemte at jeg skulle på møte.

    Det viste seg allikevel ganske raskt, at dette ikke var den lykke jeg hadde forestillet meg. Det som jeg tenkte skulle gi livet innhold og verdi, viste seg i stedet å tappe meg mere og mere. Langsomt, men ganske sikkert, begynte min livskraft og glede å svinne bort. Jeg prøvde å gå i byen med venner og drikke følelsene vekk, men det var det ingen glede i. Når vennene satt og hadde det morsomt i synden, følte jeg meg bare helt feil, og hadde bare lyst til at gå hjem – men jeg måtte jo ”vise meg glad i venners rad”.


    Alvin:Hvordan opplevde du så at Herren dro deg tilbake?

    Suni Fríði:Omtrent et og et halvt år etter at jeg flyttet ut hjemmefra, hadde jeg så nådd bunnen, og var helt tom. Min kjæreste, som jeg hadde ofret alt for, var ikke lenger der, og forholdet med min far var alt annet enn godt. Ingenting var som jeg hadde tenkt det. Jeg orket ikke lenger å stå opp av sengen eller å spise. Hvis dette var livet, så hadde jeg ikke lyst til mere – jeg så kort sagt ikke nogen mening med mitt liv lenger.

    Jeg følte meg som den bortkomne sønnen i Luk. 15. Jeg hadde kastet bort alt det Herren hadde gitt meg, og satt nå og prøvde å overleve på griseføde... men i virkeligheten var jeg nær ved å dø av sult. Jeg kunne ikke fortsette sånn lenger. Jeg måtte svelge min egen stolthet og innrømme at jeg hadde tatt noen feil valg. Eneste måten jeg kunne se noe lys fremover, var å søke kontakt hjemover.

    Derfor skrev jeg et langt brev til foreldrene mine, som tross all min ulydighet og rebelskhet, alltid har vært der for meg og elsket meg. Jeg ba om unnskyldning for min oppførsel og for den siste tiden, og ba ydmykt om jeg kunne komme hjem igjen. Jeg hadde en lengsel etter å komme inn i Guds nærhet igjen. Foreldrene mine var villige å tilgi meg og la meg komme hjem igjen. Langsomt kunne jeg nå begynne å reparere de skadene jeg hadde forårsaket de siste to årene.


    Alvin:Kjente du så med en gang at alt ble godt igjen?

    Suni Fríði:Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg kan kanskje best beskrive det med lignelsen om mannen i Luk 10, som ble angrepet på vei til Jeriko. Forskjellen var bare at de fleste av skadene og sårene jeg hadde, var påført av meg selv. Men uansett, så var Jesus den samme. Han så meg der jeg lå, uten vilje eller kraft til å leve videre. Han tok meg opp, renset sårene og førte meg til herberget (menigheten), hvor en helbredelses prosses kunne begynne. Hvis ikke han hadde betalt prisen, hadde jeg aldri kommet opp igjen.

    Til å begynne med følte jeg meg alikevel ikke spesielt bra med dette å gå på møte, fordi jeg forventet at folk ville tenke og se underlig på meg. Men mens jeg var der i herberget, opplevde jeg at mine sår langsomt ble helbredet, og jeg begynte at oppleve en glede i det å komme sammen med mine nådesøsken – å tenke seg... jeg har nådesøsken!


    Alvin: Når tok du så beslutningen å la deg døpe?

    SuniSuni Fríði:Omkring et halvt år etter at jeg var begynt å gå på møtene igjen, begynte jeg å se dette med dåpen. Jeg hadde aldri forstått eller sett mye av hva dåpen var, og tenkte derfor at dette var noe man gjorde når man hadde vært  frelst i mange år. Men nå viste Herren meg, at dette ikke er noe jeg bør vente med, men snarere få gjort med en gang. Jeg snakket derfor med mine menighetsledere (Hallur og Alvin) om dette. De utla for meg betydningen av dåpen, og at dette var langt mere enn en handling i lydighet – dette var en pakt med Gud om å begrave mitt gamle liv, og stå opp til et nytt liv i Kristus.

    Dette var nøyaktig det jeg ønsket; å bli kvitt det gamle livet, og begynne å vandre i det nye livet, som Jesus hadde gitt meg. Jeg avtalte så med Alvin en dato på når jeg skulle bli døpt. Det ble den neste søndagen som kom. Før vi så gikk på bønnemøte på onsdagen, hvor jeg ønsket å fortelle menigheten om min avgjørelse, spurte Alvin meg om jeg kort kunne fortelle hvorfor jeg ville bli døpt. Det eneste svaret jeg hadde var, ”Jeg vil være hel for Jesus; ikke mere halvt”.

    Alvin: Har du merket noen forandring siden du ble døpt?

    Suni Fríði:Det kan du tro jeg har... Mitt liv er helt forvandlet. Den gamle meg, som var sjenert og flau over alt som hadde med møter og Jesus å gjøre, er tydeligvis begravet. I dag merker jeg at jeg frimodig kan fortelle mine arbeidskolleger, at jeg er blitt frelst og at jeg går på møter. Jeg har også opplevd at folk har kommet opp til meg og spurt meg, om hva som er hent med meg, fordi jeg er så forandret – jeg er blitt smilende, glad og livlig.

    En annen ting jeg merker, er at jeg som før hatet tanken om å skulle på møte, og som ikke hadde noen interesse i Gud eller Guds Ord, går nå og gleder meg til neste møte og bibeltime. Det er helt utrolig, så stor forandringen er!


    ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg” Gal. 2,20



    All ære til Jesus, som har gjort det alt!