logo

synagogeforstander,

  • Hvorfor bryr du mesteren?

    Benjamin-SolheimMark 5,35-36: «Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger? Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro.»

    Når jeg leste denne teksten så stanset jeg opp med det som blir sagt til Synagoge forstanderen, at, hvorfor bryr du Mesteren når datteren din er død? Hvorfor plager du Gud når det du har bedt han om ikke lengre kan virkeliggjøres? Hvorfor driver du og maser på Gud når det som han skulle gjøre for deg ikke lar seg gjøre? Det som stanser meg er denne anklagen, eller den uttalelsen, som nå skal fortelle denne mannen at det er for sent. Jesus kunne vel ha sagt det, han gikk jo ved siden av. Han som er fra begynnelsen (John 1,1) og som fra begynnelsen forkynner enden (Jes 46.10). Når Jesus vandrer ved siden av ham så burde vel ikke tilstanden på jenta bety så mye.

    Disse var ikke så opptatte av hva Jesus kunne gjøre, de var mer opptatt av situasjonen, av det som de kunne skue med sine egne øyne. Datteren var død, og slik var det, så nå måtte synagogeforstanderen slutte å plage Jesus som sikkert kunne hjelpe andre som fortsatt var i live. Nå skulle denne mannen hjem å forsone seg med tapet, ikke drive å håpe på umulige ting. Slik er det når man benytter den menneskelige fornuften, ja, når det vi kan beskue prøver å blande seg med Jesus, og hva han kan gjøre.

    Hvorfor bryr du Mesteren? Hva er det som får deg til å tro at du kan bry Mesteren? Det er et annet aspekt med denne beretningen at, hvordan kan du tro at du har rett til å bry mesteren? Denne oppgaven som du vil ha han til å gjøre er såpass spesiell, så du bør ha en virkelig god grunn. Vel, det eneste han kunne svare var at Jesus selv valgte å følge med ham (Mark 5,24). Det står ikke at det var fordi han ba på en så inderlig måte eller kom med gode argumenter, at Jesus kom med. Det står bare at synagogeforstanderen hadde kastet seg ned for Jesus føtter, men det står ikke hvorfor han valgte å følge med. Mange andre steder i evangeliene står det at han responderte på menneskenes tro, eller han fikk medlidenhet grunnet deres sorg og smerte, men det er ikke tilfelle i denne teksten. Det står bare at Jesus valgte å følge med denne mannen.

    Var det noe menneskelig prestasjons som gjorde at Jesus ble med? Eller var det fordi han var synagogeforstander? Er det fordi noen kan tale så gripende ord, eller fordi noen klarer å få Jesus til å få medlidenhet, at Jesus hører?  Nei, det er ikke det, det er at Jesus selv valgte å stå opp å følge med. Tilbake til spørsmålet som stilles: hvorfor bryr du mesteren? Ja, akkurat du! Så kunne han svare at: jo, det er fordi han fulgte med. Han valgte det selv, det var ikke jeg som tvang ham. Selv om han hadde kastet seg ned for Jesus, så var ikke Jesus nødt til å gå på grunnlag av hans ord, men det var fordi Jesus selv ville. Altså valgte Jesus å følge med ham, og det var ikke på grunnlag av noen menneskelige prestasjoner, men fordi Jesus selv ønsket å gå. Jeg regner med at han hadde medynk med mannen, jeg regner også med at Jesus merket troen til denne mannen, han kastet seg tross alt ned for Jesus, selv om han var synagogefrostander, og ba en omstridt skikkelse om hjelp og håndspåleggelse. Men teksten legger ikke vekt på hvorfor Jesus fulgte med, bare at han gjorde det.

    Poenget mitt er at det var Gud selv som valgte å komme, han valgte selv å være denne helbrederen og denne frelseren (John 3,17). Han valgte det fordi han selv ville. Det at Jesus stanset med mennesker, handlet ikke først og fremst om hvem de var eller hva de gjorde, men det hadde med Jesu plan å gjøre. Det var altså derfor denne mannen kunne bry mesteren, fordi Gud hadde gjort det mulig. I det store bildet – som kanskje ikke denne mannen tenkte på – var at han kunne hvile i at den evige Gud selv valgte å følge med. Dermed blir ikke spørsmålet – hvorfor bry du mesteren – gyldig lenger, fordi det ikke er til bry for Gud, men det er et valg han selv har tatt. Tenk at Mesteren selv valgte å være der for et støvkorn, et menneske. Dermed forsvinner alle tanker om at man fortjener noe som helst, men det er bare ved Guds store nåde, og dermed forsvinner anklagen. Fordi det handler ikke om oss lenger, men om Guds valg.

    Vi da som ikke lenger har Jesus ved siden av oss lenger, men har Jesus i hjerte. Vi er hans barn og kan tre fram for Gud, som han sier i Heb 10,19-20: at vi kan med frimodighet å gå inn i helligdommen fordi han har innviet en ny og levende vei. Han har gjort et fullbrakt verk, som gjør at vi kan ha enda mer frimodig en denne mannen. Vi kan bry ham med alle de vanskelighetene vi møter. Det som gjør at du kan bry mesteren, er ikke at du er frekk nok, eller frimodig nok. Det som gjør at du kan bry ham, er at du vet om hva han har gjort for deg, at du har kunnskap om hva hans ord sier. Da kan du bry mesteren med frimodighet, når du vet hvilken vei han har banet.

    Det står i vers 24 at Jesus gikk med denne mannen til sin datter. Han hadde fortalt Jesus om hvordan situasjonen var og ba ham følge med. Både i Luk 8,42 og Mark 5,23 forteller mannen om at datteren ligger for døden, mens i Mat 9,18 – står at hun var død. Det viktige var ikke mannens definisjon på situasjonen, men Jesus visste datterens tilstand. Det viktigste er ikke at du klarer å forklare godt nok dine problemer, men at du kaster de over på Gud, han som vet. Jesus trenger ikke å sjekke om han kan gjøre noe med saken, for alt er mulig for ham (Mark 10,27).

    Her er det en historie hvor Ordet møter tvilen. Jesus, som er Ordet (John 1,14), går sammen med faren til denne datteren som er i nød. Han har kommet til Jesus med sitt siste håp og Ordet valgte å følge med. Jeg tenkte også på hvordan Ordet stanser anklagen, hvordan Ordet stanser tvilen. Når du selv ikke har noe å svare anklagen med så har du Ordet å svare med. Jesus roer ned den store bølgen som er på vei til å stanse alt sammen med et ord, frykt ikke bare tro! Selv om det i det synlige var umulig for at noe skulle skje, så kan Ordet forandre alt.

    Det er nemlig her en kan avgjøre om Gud er med, nemlig at han talte sitt ord som gjorde at vandringen fortsatte. Mange i dag ber Gud om ting som aldri kommer til å skje, fordi bønnen ikke er bygd på Guds ord. De kommer og ber om ting som Gud aldri kommer til å svare på, som Gud aldri blir med på, fordi det er ikke i samsvar med hans ord.  Men når du ber om noe, så se hva Guds ord taler om saken, se hva som står skrevet i din bibel og du vil oppleve at summen av Guds ord er sannhet (Salm 119.160).

    Mannen har allerede opplevd at på veien til sin datter, så hadde en kvinne kommet og blitt frisk bare ved å røre ved Jesus. Hun hadde rørt ved hans kledebånd og ble fri fra sykdommen sin. Hun hadde kommet etter han, men likevel blitt helbredet før hans behov var blitt fylt. På en måte så kunne dette gi ham en større tro på Guds kraft, at Gud hjelper i menneskers nød. Men for noen kan det virke urettferdig, at noen får hjelp før noen andre, i denne historien var det jo han som spurte først. Kanskje begynte han å tvile når disse kommer og ber han slutte å bry Jesus med umulige ting. I alt dette kaoset, som mannen må føle når anklagene kommer, tiden forsvinner og alt blir tyngre og tynger så er det godt at Jesus er der.

    Men Jesus stopper ikke lenge hos denne kvinnen, eller de andre menneskene, men han fortsetter sammen med mannen. Det er fortsatt det viktigste, nemlig at Ordet er på vei. Hans helbredelse, hans bønnesvar kommer når han selv vil, det kommer så fort Herren vil. Det skjer på Herrens premisser og ikke våre egne. Ordet er sendt ut, men det kommer til og åpenbare seg når han selv ønsker (Jesaja 49,8).

    Med dette ordet står han midt i stormen og ber mannen bytte fokus fra bølgene til ham. Det er ikke det at alt går knirkefritt som gjør et menneske trygt, men det er å sette fokus på Jesus, uansett hva som stormer rundt deg. For det vil alltids være tusen vis av bekymringer rundt deg, det vil alltid være anklager og problemer foran deg, men troen på Jesus gjør alt stille. Det var derfor Paulus kunne synge lovsanger om Jesus midt i det innerste fengslet, fordi han hadde fokus på Jesus og hvilken omsorg han hadde for ham. Det var derfor Elisja kunne be Gud om å åpne drengens øyner fordi han visste hvilken Gud som var med ham.

    Så kjære venner, frykt ikke bare tro! Denne datteren våknet opp fordi Jesus gikk med og reiste henne opp. Vi skal vinne seier over alt hva vi møter på fordi han er med og det var han som bad oss om å gå ut av båten å gå imot ham, tross alle bølger. Nøden kan bli stor iblant oss, vi kan miste ting og vi kan være nær ved å gå under, men da vil han komme som med denne mannen og si ‘’ frykt ikke bare tro’’. Hvordan skal vi da bare tro? Jo lytte til forkynnelsen som det står i Rom 10,17, troen kommer av forkynnelsen. Da vil vår tro øke og vår frykt minke.

    Jeg har ikke opplevd all mulig sorg og trengsler som mange av disse i bibelen, og sikkert er det fordi jeg selv ikke er klar for å tåle slike strabaser eller at det ikke er Guds vei og vilje. Men i det lille av prøvelser og vanskeligheter jeg har opplevd så kan jeg reise mitt Ebeneser å si at hit inntil Herren har hjulpet så vel.  Jeg vet ikke hva som skjer i morgen men jeg vet at hver dag har nok med sin egen plage (Mat 6,36). Gud har selv valgt å være med oss, og han skal og selv bevare oss. (Fil 1,6)

    Broderhilsen Benjamin