logo

tidspress-thumbI en tid med økende stress og en tidsånd som driver også de kristne ut over yttergrensene av hva de makter, trenger en å sette seg ned i lønnkammeret alene med Gud eller eventuelt ha med ektefellen å få klarhet i hva en skal prioritere, hva som er viktig, mindre viktig og uviktig. Med hus og hjem, mindreårige barn, tenåringsbarn, hage, bil, menighet og i fullt, krevende arbeid er det ikke vanskelig å finne på noe å gjøre. Det er faktisk vanskeligere å finne ut hva en ikke skal gjøre. Ofte er det da arbeid og hjem som blir prioritert og menigheten, møtene, Bibel og bønn blir tilsidesatt under rubrikken: Jeg har simpelthen ikke tid til det. Man følger så med i alt og oppdaterer seg på alt som kan styrke posisjonen som husmor og far og leser alt både nyttig og fullstendig unyttig om barneoppdragelse, tenåringsproblemer og psykologi og alle tidsskrifter om matlaging, møblering, klær og hobbyer. Og selvsagt tidsskrifter som dyktiggjør deg i arbeidslivet og hever din kapasitet og konkurranseevne. Man deltar i kurs av ulike slag. Og med større og større selvsikkerhet kan du hevde deg i de ulike debatter på disse områder. Men på det åndelige området og i menigheten forsvarer du deg med at – nei, jeg har ikke kall, talent eller evner til slike oppgaver. Din stilling i det åndelige avtar proporsjonalt med at dine kvalifikasjoner på alle andre felt øker. Du nedprioriterer det åndelige og søker ikke den utrustning du trenger, verken i bønn, Bibel eller forkynnelse og føler deg derfor ukvalifisert til den åndelige tjenesten i menigheten og hjemmet. Er dine prioriteringer riktige? Er de foretatt i bønn og innfor Ordet? Av og til sier Bibelen: ”Fremfor alle ting” … ”først og fremst” og ”Søk først Guds Rike og hans rettferdighet”. Hvor alvorlig tar du disse Skriftens Ord?

Den dag jeg, om så skulle bli, ligger på dødsleiet; vil jeg da ergre meg over at jeg ikke fikk lagt heller i hagen, ikke fikk kjøpt nytt møblement, ikke fikk lest siste nummer av magasinene ”Hytteliv”, ”Båtliv”, ”Hjemmet” osv. At jeg ikke rakk enda en sydentur, ikke tok barna enda en tur til Legoland, ikke fikk se mer på fjernsyn, ikke deltok mer i det politiske liv, i mødre foreningene, idrettsforeningenes støttegrupper eller fikk fullført kurset ”Spansk for nybegynnere”? Vil jeg irritere meg over at jeg ikke tilbrakte mer tid på kontoret, tok mer overtid slik at jeg kunne kjøpt enda mer luksus?

Hvis jeg på ”dødsleiet” ikke ville komme til å ergre meg over disse ting, hva ville jeg da ergre meg over at jeg ikke fikk gjort?  Jeg tror det ville dreie seg om at jeg ikke brukte nok tid med Gud, nok tid med barna og ektefelle foran en åpen Bibel, i menigheten, stevnene. At jeg ikke brukte mer av mine penger på å spre evangeliet, mer av min tid på å kvalifisere meg for å tjene Jesus i hjem og menighet.

La oss be til Gud om å få tjene ham i denne sene, oppjaga og stressede midnattstid og sette opp vår prioriteringsliste innfor Gud i bønn. Gjør du det, forventer jeg og snart se deg og familien på møtene.