logo

Bilde en-1

Jeg sitter nå her i Vigrestad hjemme hos Elisabeth (32) og Arvid (46) og deres 3 barn: Joakim(8), Therese(7), Leander(2). Barna løper rundt her, de ser ut til å trives godt her ute på Vigrestad, de har fått seg gode venner her i nabolaget, forteller foreldrene. En god og fredelig plass for en barnefamilie å bo, vekke fra storbyens stress.

De flyttet til Vigrestad i juni på grunn av utdannelsen som Elisabeth er i gang med nå. Det er en hyggelig familie fra Arendal som vi er blitt veldig glad i, og ser dem som en velsignelse fra Herren å ha her i menigheten. De begynte på våre møter i august når Hallur Sørensen var her og hadde møter. De har vært trofast med siden da. De bestemte seg så for å bli døpt, og ble døpt i Jesus navn den 14. september i et vann på Hommersåk av Jon Welo.

De forteller begge to at de har gått på søndagsskole og fått noe godt lagt på hjerte som barn. De er glad for at tiden på søndagskolen gav dem noe grunnleggende i deres liv, og de er glad for troen på Jesus, som har skapt en søken i deres liv.

Arvid er uføretrygdet og bruker mye av sin tid hjemme, lytte på CD-er, lese i Bibelen, lage mat og de ting som ellers kreves i hjemmet. Han har fra han var helt liten likt seg veldig godt ute i naturen og bruker litt tid til det, han liker også godt å ta bilder av fugler. Før han traff Elisabeth kunne han reise langt for å ta bilder av sjeldne fuglearter, men i dag er det mer sjeldent han tar bilder.

Arvid forteller at han ble frelst på et møte i Filadelfia Arendal i 2007. Han begynte å lese i Bibelen, og Herren begynte å virke i livet hans. Arvid legger til at det ikke var noen veldig brusende opplevelse, men var heller en gradvis opplevelse. Han følte seg heller ikke helt knyttet til menigheten der, og var søkende etter en dypere forkynnelse. Han hadde tidligere fått en cd fra moren sin, en tale av Torkild Terkelsen, som han la vekk. Senere tok han den fram igjen. Når han lyttet til den var det noe i hans hjerte som sa: «dette er noe som stemmer, og føles rett». Og han begynte fra den dagen å lytte til den forkynnelse som vi har i Nardus. Elisabeth legger til at: grunnen til at de ikke begynte å gå på møtene i Nardus, var på grunn av at hun hadde lest og hørt så mye negativt om Nardus menigheten, av andre og på nettet.

Elisabeth er født i Oslo, men flyttet til Arendal med moren sin, da foreldrene ble skilt. Faren ble boende i Oslo og er med i Maran Ata. En tid var hun med i Betel i Arendal, og hun har gode minner fra den tiden i menigheten.

Som ungdom begynte hun og ruse seg, hun slet med angst, depresjon og følte seg ofte veldig alene. Hun sier at Gud har vist henne at bønn kan løse mye, og i dag er hun fri fra alt dette.

Elisabeth ble så frelst i 2007, og da ble valget tatt - om å følge Jesus. Hun gikk til forskjellige menigheter, men følte seg aldri knyttet til noen av disse. Hun var med i en bibel gruppe, men var stadig på søken etter noe mer. Alle steder hvor hun gikk var det treenighets forkynnelse, men hun legger til at hun alltid har sett Gud som én, og at det måtte finnes noe mer, og noe som var annerledes, enn det hun hadde opplevd til nå. Hun sier at siden de kom med i Nardus, har de følt at det er her de hører hjemme, og har fått en større sikkerhet i frelsen og har hatt mye åndelig vekst.

Elisabeth forteller at hun aldri hadde trodd at hun skulle få muligheten til å studere for å bli barneverns pedagog, og få hjelpe andre som er i samme situasjon som hun var i den gangen, og det at Gud kan snu det negative til det positive.

De forteller at de traff hverandre på et psykiatrisk sykehus, hvor de begge var innlagt. De sier at Gud har sine veier, og som førte oss sammen og snudde våre liv så det kom noe godt ut av det. Og uten den tiden på sykehuset ville de nok aldri truffet hverandre og blitt den familien de er i dag.

De sier all takk til Gud for at Han har ført dem til Nardus, hvor de føler seg velkommen, og er møtt med en sann Guds kjærlighet fra alle. Både her i menigheten og alle dem de traff på høststevnet(2014). Elisabeth og Arvid gleder seg å komme på påskestevne på Oggetun for første gang.