logo
Både døperen Johannes, Jesus og Peter begynte sin forkynnelse med: "Omvend dere". På pinsefestens dag legger Peter dette med omvendelse som grunnlag for både vanndåpen og mottagelsen av den Hellige Ånd.


Sann og ekte omvendelse er alltid forårsaket av en mektig åndskraft og skaper en total omsnuing i et menneskes liv. Den kommer ikke ved og selv å ta seg sammen, men er en gave fra Gud: "om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten" (2.Tim.2.25). Det iverksettes ved at "Guds godhet driver deg til omvendelse" (Rom.2.4). En slik opplevelse er en gudgitt snuoperasjon som endrer hele livet, revolusjonerer og endrer fremtiden. Verdimålerne blir helt annerledes. En skammer seg over det syndefulle liv en levde og ser seg selv med avsky i Guds speil i Ordet. En vemmes over de handlinger en gjorde, ikke bare de rent verdslige, men også de tomme, tradisjonsbundne religiøse handlinger, som barnedåp, konfirmasjon, altergang, falske lærebegrep og den tomme rituelle, religiøse gudstjeneste. Alt dette blir kvalmende. Tårene renner i strømmer fra øynene når hjertet i vånde erkjenner sin fortapte stilling og synden blir grell og levende. Det er i dette øyeblikket, gitt av Gud, at livets viktigste veikryss ligger og den verdifulle muligheten til en total ny kurs ved og betingelsesløst å overgi seg til Gud.

Den fortapte sønnen sa:

"Far! jeg har syndet mot himmelen og for deg, og er ikke verdig lenger til å kalles din sønn..." (Luk.15.21).

Peter fornektet Jesus der i yppersteprestens gård, vaklet sønderknust ut i mørket og gråt bitterlig. Tolleren i Templet slo seg for sitt bryst og sa: "Vær meg synder nådig". David ropte fra dypet av sin sønderknuste sjel: "Vær meg nådig Gud. Og videre: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld... og du tok bort min syndeskyld." (Salme 32.5). Intet kan erstatte en sann omvendelse. Den hører med til og er ufravikelig nødvendig for en bibelsk frelse. Hvilken tragedie at så mange "kristne" ikke har opplevd en slik omvendelse. Det er for dem et håpløst, gammeldags fremmedord som ikke passer inn i de moderne predikanters vokabular.

I forbindelse med et menneskes omvendelse bringer, Gud inn forskjellige aktører. Hver av disse er viktige for at resultatet skal bli ekte. Først i dette omvendelsesdramaet står synderen, tynget av misgjerning og borte fra Gud. Deretter finner du Herrens vitne, evangeliets formidler uten ord, som daglig lever Kristuslivet og vitner med sin rene ferd i gudsfrykt. Vitnes liv er i seg selv et bevis på at Jesus kan frelse og gi et forvandlet liv i Guds kraft. Så finner vi menigheten. Det er de hellige, utvalgte, tatt ut fra verden fra ulike bakgrunner og løst fra Satans lenker og bånd. De har alle opplevd å bli satt fri fra syndelivets lenker. Vi finner forkynneren. For hvorledes kan de tro uten at noen forkynner? Husk at det var profeten Natans overbevisende budskap som fikk David til å falle på sitt ansikt og omvende seg. Alle disse aktørene er med i Guds frelsesplan for hver utvalgt og dyrebar sjel. Men hvordan kan syndbetyngede, uforløste, verdsligsinnede "kristne" og vanhellige menigheter med populistiske predikanter og pastorer føre noen til sann omvendelse?

Satan har satt inn sitt kraftigste maskineri og sine tyngste våpen nettopp her. Han har fjernet omvendelsen. Og til dette finner han lydige tjenere: "èn synder kan ødelegge meget godt" (Pred.9.18). I Faraos palass brukte han magikere, trollmenn. De kastet sine staver, som ble til slanger og kopierte de guddommelige tegn slik at det ekte ble nøytralisert og de tegn Guds mann Moses, gjorde, ble uten effekt. Farao omvendte seg ikke, men ble enda hårdere. Liknende ting skjer i dag og "Jannes og Jambres" som Paulus advarer imot (2.Tim.3) opererer nå i endetiden. Trollmannen Elymas satte inn sine fremstøt for å hindre landshøvdingen Sergius Paulus fra å ta imot omvendelsens og frelsens budskap. Det var den korrupte predikanten Bileam som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn.

Og vi opplever den negative påvirkning i dag fra forkynnere og menigheter som er i en slik ynkelig stilling at de ville blitt spottet rett opp i ansiktet, om de ba noen omvende seg. Ordene ville komme i retur og ropet ville lyde: "Lege, leg deg selv!"

Bibelen sier: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete...." (Salme.1.1). Men dessverre, nettopp i denne stilling befinner de fleste "kristne" seg, involvert blant frimurere, tempelriddere og andre hemmelige losjer, politiske partier, religiøse fellesmøtekomiteer og andre "ugudelige råd".

Det var presten Elis villstyrige sønner, en frafallen Samson og en forsløvet Salomo som dro ned Israels ry og rykte. Med sitt dårlige eksempel fikk de nok skarer bort fra den omvendelse som et sant gudsfolk skulle leve i. Pred.10.1 sier: "Giftige fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grand dårskap ødelegger en mann som utmerker seg ved visdom og ære."

Det er en meget lærerik beretning vi finner i 1.Kong.13.1-29,33-34. Les den i sammenheng med det samme.

Det hele begynte egentlig i Salomos frafallsår da Gud egget tre konger , edomitten Hadad (1.Kong.11.14) og Reson, Eljadas sønn (v.23) og efra'imitten Jeroboam (v.26) opp mot Salomo. Akia, seeren, profeterte at Gud ville gi Jeroboam tronen over de ti nordlige stammene og garanterte ham å være med dersom han gjorde hva rett var i Herrens øyne. Allikevel, etter at han ble konge, trodde han ikke på Herrens garantier, men at han heller måtte sikre seg selv ved å iverksette tiltak for å hindre folket å dra opp for å holde gudstjeneste i Jerusalem. "Dersom dette folket drar opp for å bære frem offer i Herrens hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge". (12.27) For å sikre seg politisk plasserte han derfor to gullkalver, en i Betel og en i Dan og erklærte: "Se her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land" (12.28) Hør hva Skriften så sier: "Dette ble en årsak til synd". Det Jeroboam her hadde gjordt ledet Israel til frafall og dom. Fremtiden så svart og håpløs ut. Men i sin kjærlighet sendte Gud en profet til dem fra Juda. Han leverte et sterkt og overbevisende budskap til kongen, stadfestet av en mirakuløs hendelse. Jeroboam ville stoppe profeten i sin tjeneste og rakte ut sin hånd imot ham. I samme øyeblikk som han ville arrestere Herrens sendebud falt Guds dom over ham og mannen stivnet til som gips i Guds jerngrep. Ydmyket, maktesløs og redd ropte kongen til gudsmannen om forbønn og hjelp. Hans hjerte var mykt som leire i pottemakerens hånd innfor denne demonstrasjon av åndelig autoritet. Og Gud slapp sitt grep om mannens kropp og sjel. Der er håp for en nasjon og for en menighet når lederen omvender seg. Det var da Ninives konge, etter profeten Jonas domsforkynnelse, omvendte seg og kledde seg i sekk at folket fulgte sin leders eksempel og Gud trakk dødsdommen tilbake.

Hvilket inntrykk det må ha gjordt på Samarias innbyggere da Gud så Jeroboams omvendelse og legte ham. Nyheten spredte seg til alle, inn i huser, forretninger, på gatehjørner og i skoler. Alle diskuterte nå vekkelsespredikanten som kom til byen og mannens bønn som forårsaket redningen for den paralyserte kongen. Kanskje sa de som så: Kan du tenke deg slikt; en ung og ukjent predikant. Vi vet ikke en gang hans navn. Han gikk modig rett bort til gullkalv-alteret og ropte og fektet som en villmann. Aldri har vi opplevd noe slikt i våre gudstjenester; håra reiste seg på hodet og blodet stivnet i årene da han skrek imot alteret. Aldri har vi følt en slik hellig frykt og sett en slik presentasjon av Guds kraft. Det var ikke som de religiøse fellesmøtene vi er vant til og festaftenene og gospelkonsertene og musikalene og de snille, harmløse andaktene som avslutning på all moroa og spilloppene. Nei, dette var annerledes. Vi skalv i den allmektige Guds nærvær, mens nådegaven til å prøve ånder var i virksomhet og Guds dom falt plutselig. Og da vår forstander ville gå i rette med predikanten grep Gud inn og rett for våre øyne så vi at vår egen berømte pastor stivnet i hjertet mens hånden hans visnet. Vi møtte for første gang i livet en virkelig Herrens profet. For første gang har vi sett vår selvsikre pastor rope om hjelp midt i møtet. Han bønnfalt den unge predikanten med nødrop. Og i ett nu, etter predikantens bønn, kunne vi se de deformerte fingrene, som brukne fyrstikker på den gustne likhånden, skiftet farge og begynte å bevege seg normalt. Slikt har vi aldri opplevd før. Vi ble alle grepet av ærefrykt og trang til å omvende oss. For det var ikke bare kongen som levde i synd. Det gjorde vi alle og vi var redd Guds dom skulle ramme oss på samme måte. Den unge profeten, Herrens salvede og modige sendebud, kjente nok at den radikale forkynnelsen og åndskampen tok på kreftene. Etter møtet var han utslitt. Kongen bød ham med hjem på forfriskninger og en gave, kirkens lønn for møtet. Det var nok fristende, men han avslo. Kanskje visste han litt om slike kaffeselskaper etter møter der Gud har talt, at det oftest vanner ut effekten av det Gud har gjordt og Guds røst og de hellige beslutninger drukner i tomt snakk.

Men tragisk nok, den unge predikanten lot seg like etter, på hjemveien, lure av en gammel løgnprofet og endte som løvemat, fanget i Satans veisperring. Og hans forkynnelse fikk derfor ingen varig virkning. Profetens ulydighet mot Herrens befaling om å ikke ta imot noen sosiale innbydelser, resulterte i at de mirakler han bevirket mistet sin effekt. Kanskje bortforklarte folket miraklet etter en tid og sa: Det var nok bare en nerv i kongens arm som låste seg, og ingenting å la seg skremme av. Se 1.Kong.13.33: "Men heller ikke etter dette vendte Jeroboam om fra sin onde vei."

Hvor ble omvendelsen av?