logo

MegEliasKjære brødre og søstre i Herren! Jeg kjenner det, at så ofte som Herren minner meg på dere, så er dere i mine bønner. Vi lever i sannhet i en vanskelig tid. Djevelen raser for han vet at tiden hans renner ut, og Jesus skal gjøre ende på han for alltid. Takk Gud; vi ser frem til den dagen! Da Jesus skal komme igjen å hente oss hjem. Da skal han tørke bort hver en tåre og ingen død skal være mer. Alle lidelser og prøvelser er da forbi. Vi kan ikke med vår forstand fatte eller begripe hvordan det vil bli, vi vet bare at det blir noe helt annet fra slik som det er i dag. Jesus kommer snart! I mellomtiden så må vi leve her. Her hvor lidelser er en realitet, hvor sorg ofte rammer oss, og hvor død og meningsløshet er en del av hverdagen. Og motløshet og depresjon som ofte griper tak i oss, og noen ganger nekter å slippe taket.

Det har i lang tid ligget på mitt hjerte å skrive noe. Noe om hvordan det oppleves og føles å være kristen, men samtidig også å oppleve depresjon. Jeg skriver hovedsakelig ut ifra egne erfaringer, men har også lest og studert en del om temaet. For mange så vil det skurre når man bruker «kristen» og «deprimert» i samme setning. Ordene hører liksom ikke sammen, eller betydningen av de to ordene hører ikke sammen. Bibelen taler heller om ord som glede, fred og kjærlighet. Gled dere! Vær alltid glade! Og den klassiske i 1. Timoteus 1,7: «For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts kjærlighets og sindighetens ånd»

Mange vet ikke hva depresjon er for noe, og har en oppfatning av at depresjon er det å være lei seg, og å være trist, føle seg mislykket osv. Dette er ikke feil, men depresjon er mer. Depresjon er en sykdom. Hvordan kan du si det, sier du? Jo, jeg kan si det, fordi en deprimert person vil fylle noen hoved kriterier, som langt på vei, er like for alle som rammes. Veldig kort kan man si at: «Depresjon er en tilstand som er karakterisert ved senket stemningsleie, interesse- og gledesløshet og energitap eller økt trettbarhet.»(www.nhi.no). I artikkelen jeg refererer til så oppgis det at 25 % av kvinnene og 15 % av menene vil i løpet av livet oppleve en depresjon som vedkommende trenger behandling for. Les artikkelen for å få en liten oversikt. Har du opplevd depresjon, så kjenner du deg sikker igjen.

Jeg skriver denne artikkelen for å hjelpe deg til å få mer ut av det livet som du har fått. Og kanskje kan det hjelpe deg til å rydde litt i kaoset i livet ditt. For saken er den at når jeg ser tilbake, så skjønner jeg at jeg nok var depressiv i den og den sitasjonen – da skjønte jeg det ikke. For meg ble det ekstra tydelig når jeg var på Oggetun(Nardus-menighetenes leirsted på Sørlandet), og det var mange andre mennesker rundt meg. Kombinasjonen av mange mennesker og alle jeg måtte hilse på og en forventning om å smile og se glad ut, gjorde at dette krasjet fullstendig. Som sagt, så skjønte jo ikke jeg at jeg var depressiv, men jeg tolket det heller dit hen at jeg var en dårlig kristen. Eller at: - nå er du en «frafallen», Gud straffer deg for noe, du har ikke bedt nok, ikke hørt på nok forkynnelse osv. Jeg husker at jeg klarte ikke finne ut av det. Jeg bad til Gud og ba han vise meg hva som var årsaken, fordi jeg lette etter en årsak. Har jeg gjort noe galt mot noen av mine brødre og søstre? Har jeg en uoppgjort sak med noen, som på en måte ligger og blokkerer for gleden? – jeg skjønte det ikke.

En venn i menigheten skrev noe veldig sant på Facebook: «Depresjon – når dine egne tanker blir din fiende» Og bedre enn det kan det nesten ikke sies. Ved en depresjon så skjer det en forvrengning av virkeligheten. Man får på seg noen andre briller. Det instrumentet, hjernen, som vi bruker hver dag og hele tiden, fungerer plutselig ikke lenger på samme måte. Du vrir hjernen i et forsøk på «å finne ut av det», men dette resulterer bare i grublerier og i noen tilfeller tankekjør.

Mange har en oppfatning at Gud har bestemt alt mulig. At han har forutbestemt at du skal få den jobben, gifte deg med den dama, eller få råd til å kjøpe det huset. Jeg sier ikke at Gud ikke griper inn, men stort sett så gjør han det ikke – slik jeg opplever det. Stort sett så lever vi i Tro og ikke i beskuelse. Ja, han har forutbestemt at vi skal bli frelst og komme til himmelen, men jeg tror ikke han detaljstyrer livene våre. Tanken om at Gud har bestemt alle ting passer veldig fint for de menneskene som opplever å få de tingene de ber om eller ønsker. Men for den som står og ser på at livet raser sammen, eller som opplever å bli rammet av en alvorlig psykisk sykdom, så blir det plutselig ikke så gangbart å si at «Gud gjorde det». Så hva er poenget mitt?

Psykisk sykdom er et tabu i samfunnet vi lever i. Det gjøres mye for å lette på tabuet, og mange er for åpenhet om det, men når det plutselig rammer en selv, så vil man helst gjemme det bort. Psykisk sykdom kan noen ganger være et større tabu i menigheten, enn i samfunnet ellers, av overnevnte grunner – det skurrer. Noen ganger kan det virke som om man setter et skille mellom psykiske og fysiske plager, hvor de fysiske, langt på vei, er mer «godkjent» I den senere tid har legevitenskapen mer og mer kommet til den anerkjennelsen at det psykiske og det fysiske henger mer sammen enn man før har trodd. Paulus ber i avslutningen av 1. Tessalonikerbrev: «..., og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme» Jeg tror at bibelen er en fullkommen bok. Den tar vare på hele mennesket. Selv om vi er blitt frelst, så er vi ikke blitt ånd. Vi må fortsatt ha med oss legeme og sjelen.

Ingen ville klandret noen for å dra til sjukehuset etter å ha brukket beinet, og ingen ville lagt seg på kne og bedt om at vedkommende måtte bli helbredet fra sitt brekte bein, nei, man ville dratt til sjukehuset og fått det gipset. Heller ville ingen bedt for en person som nettopp hadde druknet, man ville startet med livreddende tiltak på stedet.

Sommeren/høsten 2015 kom jeg til psykiateren min på Volda DPS, hvor jeg gikk til behandling for depresjon, og hadde en gladnyhet til han; – Nå er alt bra, sier jeg. Livet er utrolig bra, og jeg kunne ikke hatt det bedre! Tidligere den samme sommeren hadde jeg bedt, som mange ganger før, at Gud måtte ta bort denne depresjonen som hele tiden vendte tilbake. Jeg husker det så tydelig, for det var en veldig konkret bønn. Den gikk noe sånt: «Det er nok, Herre, jeg skjønner det nå! hvis tanken din er å vise meg hva depresjon er, så vet jeg det nå. Ta det bort, for det ødelegger livet mitt. Vær så snill!» Tilbake på kontoret hos psykiateren legger jeg ut om hvor utrolig bra alt er. Jeg kjenner meg sikker på at Gud har hørt min bønn, og at han har fylt meg med, ja, Den Hellige Ånd.

Psykiateren, som har kjent meg et års tid, sier til meg: - Du må roe deg ned! En lang historie kort – jeg fikk diagnosen Bipolar type 2.(www.bipolarforeningen.no) Jeg brukte noen minutter til å fordøye det han sa. Dette gikk ikke inn på meg der og da. Det kunne ikke det. Jeg var jo i den syvende himmel, og var på mange måter «rusa». I etterkant så skjønner jeg at dette er noe som har fulgt meg store deler av mitt voksne liv. Flere har spurt meg noen ganger; har du ADHD? Og det var nok de gangene jeg hadde små oppturer, men ikke nok til at jeg selv eller noen andre slo alarm. Depresjonene derimot, de ble ganske tidlig et problem for meg. Så på en måte så har jeg blitt feilbehandlet for kun depresjon. Noe som er ganske vanlig ved bipolar type 2.

Det jeg opplever nå, er at jeg har en sårbarhet for å bli depressiv og en sårbarhet for å bli lettere manisk. Dersom jeg ikke tar hensyn til dette, så spinner ting fort ut av kontroll. Jeg tar for tiden stemninsstabiliserende medisiner. Og jeg går også til samtale hos psykiater. Det er ikke sikkert jeg alltid må ta medisiner, men det vet jeg ikke på dette tidspunktet. Ja, Jesus kan helbrede meg, men inntil det skjer, så må jeg ta hensyn til realitetene.

Så, baler du med noe av det samme, eller en helt annen type psykisk lidelse. Ikke gå og bær på dette alene! Snakk med noen du har tillitt til. Få den delen av ditt liv behandlet og bedret, litt på samme måte som du ville med en hvilken som helst annen sykdom. Jeg vet at jeg henvender meg til en stor gruppe mennesker i menigheten. Vær ærlig med deg selv, og vær ærlig med Gud! Det at du ikke klarer å be, trenger ikke bety at himmelen er stengt. Det kan rett og slett være at du er deprimert. Bruk lokalmenigheten din, og snakk med noen. Be om hjelp! For er det riktig ille, og gått lang tid, så trenger du hjelp!

Jeg må si det, så jeg ikke glemmer det. Jeg har ikke møtt noe som helst fordømmelse av de som jeg har snakket med i menigheten. Og hos mange er der en meget stor forståelse og kunnskap. Ikke alle forstår, og det er greit. Jeg skjønner det veldig godt. Det er vanskelig for meg også å forstå hva som skjer når jeg svinger den ene, eller den andre veien.

Jesu han elsker deg, og han har gitt sitt liv for deg. Han vil deg ditt aller beste. Noen ting skjer som en naturlig del av livet. Vi kan finne styrke i Jesus, i menigheten og i hverandre. Gleder meg til å se dere igjen på sommerstevne på Oggetun.

Hilsen deres bror i Herren!

Kilder:

www.nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-en-oversikt/

www.bipolarforeningen.no/bipolare-lidelser/bipolare-lidelser/bipolare-affektive-lidelser/bipolar-2