logo
church-1637450 960 720Døperen Johannes ble av Jesus utropt til å være det gamle Testamentets fremste profet. Hans enkle, ukonvensjonelle, avslørende og uredde tjeneste, som til sist kostet ham livet, trakk masse mennesker. Som da Israels folk, ledet av Moses, gikk mot Rødehavet for å bli "døpt" var der nå en folkevandring ned mot Jordan og Ænon for å bli døpt av Johannes.

30 år tidligere ble Johannes født der i prestehjemmet. Foreldrene, Sakarias og Elisabet, er for lengst døde, men profetordet som ble sagt over babyen lever: "Han skal være stor for Herren... kalles Den Høyestes profet..." Se mannen komme ut fra sitt tilholdssted i ørkenen: Kledd med et kamelskinn kastet rundt seg og med et lærbelte om sin lend for å holde det oppe. Hans diett var enkel: Gresshopper og vill honning. Men han var ingen samfunnssky eremitt, men ventet på Guds timing for hans tjeneste og det skjedde i keiser Tiberius 15. regjeringsår, "da kom Guds Ord til Johannes". Mens han ventet på startsignalet for å begynne sin "profeten Elias' tjeneste" avsto han fra å blande seg med andre og dermed å la seg påvirke av mennesker. Han ble aldri en kopi av andre, men en Guds original. Hans tjeneste passet ikke inn i noe religiøst opplegg.

Tross nøye beskrevet i Esek. kp.40 var han ukjent av alle, især de religiøse lederne, og de spurte: "Hvem er du?" Han vil ikke ha noe av det verken verden eller de religiøse kunne by ham, er selvunderholdt, står alene og frykter ingen, verken religiøse eller politiske myndigheter. Det fremgår tydelig av hans forkynnelse.

Også i dag undrer folk seg på slike. De er ikke vant til Ordets profeter og spør: "Hvem er du?"

Slik de spurte angående apostlene: "Hvor har de sin visdom fra"... siden vi ikke har sett dem i våre seminarer og bibelskoler. Ingen slik forkynner ville blitt ansett av noen i dag som tidenes største profet, men blitt ansett som en original outsider.

Johannes kom i en overgangstid, i skillet mellom det gamle- og det nye Testamentet. Tiberius, en liten, sløv og syk despot, var keiser, Pontius Pilatus, en feig, æresjuk og grådig Cæsars undersått, var landshøvding i Judea, og Herodes, som med sitt tøylelsesløse liv gjorde skam på sitt embete var fjerdingsfyrste i Galilea, og Annas og Kaifas kranglet om hvem av dem som var yppersteprest og begge var like uskikket til det.

Da, på samme måte som tisbitten Elias sto frem i sin kamelhårskappe i skarp kontrast til Akab i sin purpurkappe, står nå Johannes frem som "en røst av en som roper i ørkenen". Han var Guds røst. Og nettopp i ørkenen reiser han sitt Tempel og sin talerstol, ulikt alt annet. De siste vitner som nå i vår tid bebuder Jesu snare komme vil ha lett kjennelige likhetstrekk med den som bebudet Jesu første komme.

Da Johannes sto frem var det ca. 400 år siden Guds siste profet Malakias døde. Mange hadde siden forsøkt seg som Guds sendebud uten å være sendt av Gud.

Folket hører om denne merkelige mannen og strømmer til møtene. Prester fra prestebyen Hebron, fra fariseerlosjene i Jerusalem og fra hver bygd og by og budskapet traff dem som hammerslag - "Ormyngel" - "Omvend dere"..."øksen ligger alt ved roten av treet". Ingen forsiktig og skånsom beskjæring for å pynte på treet... ingen retoriske preketeknikker. Profetånden som en trodde hadde dødd ut med Malakias, var i live igjen med større kraft enn noen gang før. Og Johannes tar ingen omveier i forkynnelsen, men snarveien rett inn i deres samvittighet med enkel, rett frem og praktisk undervisning og ber dem komme ut til seg i vannet hvor han dukker dem under idet de bekjenner sine synder og troen på han som skulle komme, det er Jesus. Hans profetiske ørneblikk fanget inn hver eneste tilhører. Han var ikke ute etter deres hyldest eller smil, men sann hjerteomvendelse.