logo
1620532 10152289149737531 1960755512266365642 nJeg fryder meg over å være en av de som Jesus beskriver som hans får i Johannes 10:27: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» I over 20 år har jeg fått lov til å vokse opp i Guds menighet og lære han å kjenne helt fra jeg var noen dager gammel av, og til nå. Som leire har Herren formet meg for hvert ord som er blitt forkynt og for hver dag Herren har ledet meg gjennom livets ned- og oppturer. I Jesaja 64:7 står det skrevet: «Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen.»

Makten og æren hører Herren til, og det er en bønn i mitt indre, at jeg må være som den ene spedalske som vendte tilbake til Gud for å prise og ære han. Det var ti spedalske som det står i Lukas 17:11, men kun en av de ti som var blitt helbredet vendte tilbake for å ære han som var frelseren.

Nå som jeg studerer det tredje og siste året på Høgskole har ordet «alene med Gud» fått en ny betydning i mitt liv. Over to år på hybel, alene med Gud, har brakt med nærmere Herren. Jeg har å måtte ta til meg av den åndelige maten på egen hånd uten at noen har bedt meg om det. Man står ovenfor et valg når man flytter vekk, og man kan ikke da leve på sine foreldres tro eller lignende. Så jeg takker Gud for at jeg inntil i dag er blitt bevart og stadig får innta nytt land og se mer av hans herlighet.

Jeg tenkte på et enkelt og kjent vers i 2.mosebok 3:3. Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.»

Det som slo meg her, var grunnen til at Moses stanset opp. Vi leser at Moses ville gå bort å se dette underfulle syn. Og som det står i siste delen av verset, det som gjorde den brennende tornebusken til et underfullt syn; det var at tornebusken ikke brant opp! Hadde det vært en nedbrent busk med litt røyktendenser så tror jeg ikke Moses vil sett på busken som like underfull. Om det var en busk som sluknet i samme stund som han så den så ville ikke busken vært interessant å gå bort til. Det som gjorde busken underfull og interessant var at den ikke brant opp. Den sluknet ikke. Når jeg leste dette så tenkte jeg at må det være slik med oss også. Når verden ser på oss så ser de et underfullt syn. De ser noe som ikke tar slutt, det er liv i det, det fortsetter å brenne. Må mennesker få lyst til å gå bort å se, at tornebusken ikke brenner opp. Det er nok av de som brenner en liten stund og slukner, det er ikke noe som vekker oppsikt i verden. Men må de få se mennesker som har mottatt den evige frelse og som aldri slutter å brenne. La oss vær noe som ikke brenner opp. Da vil vi være et lys og et salt i denne verden. Et underfullt syn som er verd å gå bort til.

Broderhilsen Fredrik.